Når døden venter etter utskrivning – et svik i overgangene i helsevesenet

2 days ago 12



Hver dag skrives tusenvis av pasienter ut fra norske sykehus – med håp om bedring og retur til hverdagen.

Foto: Frank May / NTB

Men altfor mange opplever at nettopp det øyeblikket som skulle markere slutten på en sykdomsepisode, i stedet blir starten på et farlig kapittel. Statistikken er klar: En betydelig andel av 30-dagers dødeligheten skjer etter at pasienten er utskrevet fra sykehuset. Det bør vekke uro – og handling.

I et helsevesen under press er liggetid blitt en knapp ressurs. Pasienter skal gjennom behandlingskjeden raskt, og sengen deres trengs til nestemann. Resultatet er at mange blir skrevet ut mens de fortsatt er i en sårbar fase – ustabile, fysisk svekket og ofte uten full oversikt over medisiner og videre forløp.

Når de så kommer hjem, møter de et helsevesen som ikke alltid er forberedt. Fastlegen får kanskje ikke epikrisen i tide. Hjemmesykepleien er overbelastet. Pårørende vet ikke hva de skal følge med på. Den helhetlige behandlingen glipper – og pasienten glipper med.

Et annet problem er den ofte komplekse medikamenthåndteringen. Under sykehusoppholdet endres gjerne medisiner. Når pasienten kommer hjem, skal disse administreres riktig – uten sykepleiere eller leger til stede. For en eldre person med sviktende hukommelse, eller for en pasient som bor alene, er dette ikke bare vanskelig – det kan være dødelig.

I tillegg er mange utskrevne pasienter fysisk redusert. De er svakere enn før, mer utsatt for fall, infeksjoner og ernæringssvikt. Det er i denne fasen at mange dør – ikke av den opprinnelige sykdommen, men av konsekvensene av at ingen tok ansvar for helheten etterpå.

Disse dødsfallene er ikke uunngåelige. De er i mange tilfeller systemfeil. Når helsevesenet ikke klarer å sikre trygge overganger fra sykehus til hjem eller sykehjem, svikter vi pasientene. Det handler ikke bare om kapasitet – det handler også om holdninger, kultur og ansvar.

Det burde være en selvfølge at alle pasienter følges opp med en konkret plan etter utskrivning. At informasjon flyter sømløst mellom behandlingsnivåene. At pasienten og de pårørende forstår hva som skal skje – og hva de skal passe på. I dag skjer det altfor sjelden.

Helsetjenester må ses som et sammenhengende løp, ikke isolerte øyeblikk. Broene mellom sykehus og kommunehelsetjeneste må forsterkes. Det må stilles krav til oppfølging, og pasientsikkerhet må settes først – ikke bare i akuttmottaket, men også i stuen hjemme hos pasienten.

For i det stille dør mange – ikke fordi de ikke fikk hjelp, men fordi hjelpen tok slutt for tidlig.

Det har vi et ansvar for å endre.

Read Entire Article