Jeg er lei. Lei av å lese kommentarfelt som flommer over av kritikk.

Lei av at de som står tettest på barna våre, blir gjort til syndebukker for et system de verken har skapt eller styrer. For hvem er det egentlig vi snakker om?

Vi snakker om mennesker som hver morgen tar imot det kjæreste vi har. Som møter blikkene til ettåringen som ikke vil slippe mamma. Som sitter på gulvet og bygger tårn for femtende gang. Som tåler gråt, sinne og frustrasjon – og svarer med ro.

De tørker tårer. De knytter sko. De leser den samme boka igjen og igjen. De lærer barna våre å vente på tur, si unnskyld og inkludere hverandre.

De er ute i regn og sludd. De lager mat innenfor stramme budsjetter. De planlegger turer med for få hender. De strekker seg – hver eneste dag. Likevel er det dem vi kritiserer når bemanningen er for lav. Når tilbudet ikke er variert nok. Når rammene er for trange.

Det er ikke de ansatte som bestemmer bemanningsnormen. Det er ikke de som vedtar budsjettene. Det er ikke de som prioriterer ned barnehagesektoren når pengene skal fordeles.

Likevel er det de som får høre det.

Selvfølgelig skal vi stille krav til kvalitet. Selvfølgelig skal vi engasjere oss i barnas hverdag. Men vi må klare å skille mellom systemansvar og menneskene som står i det.

For sannheten er at de aller fleste barnehageansatte gjør en formidabel jobb – innenfor rammer som ofte er for trange. De møter barna våre med varme, profesjonalitet og et oppriktig ønske om å gi dem en trygg og god dag.

Vi trenger flere som heier. Flere som sier takk. Flere som retter kravene dit de hører hjemme – til kommune, stat og politiske prioriteringer.

Kritiser gjerne systemet. Krev bedre bemanning. Krev mer ressurser.

Ikke gå løs på dem som allerede gir mer enn det som står i stillingsbeskrivelsen. Barnehagen er ikke problemet. Systemet er.

De som hver dag tar imot barna våre med åpne armer, fortjener noe helt annet enn mistenkeliggjøring og misnøye.

De fortjener respekt. De fortjener støtte. De fortjener vår stemme – ikke vår pekefinger

Tenk på hvem som holder barnet ditt når du ikke kan. Hvem som ser dem når de mestrer. Hvem som løfter dem når de faller. Det er barnehageansatte.

De fortjener mer enn kritikk. De fortjener at vi står bak dem – ikke mot dem. Kritiser systemet. Støtt menneskene. Så enkelt. Så viktig.