Første skoledag på videregående, skoleåret 24/25. Rektor forteller alle elevene om det nye ordensreglementet: Mobiltelefoner skal ikke være fremme i undervisningen dersom ikke faglærer har sagt det.
Dersom mobiler kommer frem, skal faglærer inndra den, levere den i resepsjonen, og eleven kan hente den på slutten av dagen. Dette gjelder alle elever, klasser, lærere – hele skolen, hele fylket.
Bra, tenker jeg. Her er det klare, rettferdige retningslinjer. Enkelt å forholde seg til for både lærer og elev.
Reglene gjelder ikke bare telefoner. De gjelder alt elektronisk utstyr, laptop og airpods inkludert – bruken av alt dette skal være lærerstyrt.
Det begynner ... greit. Ingen store elevprotester. Men man må si det ved begynnelsen av hver time. Etter hver pause. Husk å legge bort mobilen. Den skal være i sekken. «Da begynner vi igjen. Husk å legge bort mobilen.» Minst en fjerdedel av elevene sitter med nesa ned i skjermen og enser ikke at timen har begynt igjen.
Det begynner å skli ut.
Vel vitende om at mobilen skal ligge i sekken, blir den av mange lagt på pulten. Godt innen rekkevidde. Eller i lomma, slik at man kjenner om den vibrerer. «Jeg må lade min» sier en elev, og plugger i og legger mobilen i vinduskarmen like ved.
Sukk. Skal jeg ta kampen? Igjen? Hadde den i går også. Insistere på at nei, mobilen skal helt bort, den skal ligge i sekken? Jeg orker ikke. Jeg er lærer, ikke ordenspoliti. Vi har fagstoff å komme gjennom, det er tross alt det som er jobben min.
Et stykke ut i timen kikker jeg utover flokken igjen. Mange av mobilene har på magisk vis kommet opp igjen av sekken og ligger på pulten.
I vinduskarmen ligger en ladekabel som ikke lader noe, mens eleven sitter med begge hendene i fanget og stirrer ned mot skrittet. Smiler litt av og til. «Ingen sitter og stirrer på skrittet sitt og ler», spøker vi lærere ofte.
Sitter de sånn, ser de på mobilen og tror det er umulig å oppdage. Memes er gøyere enn undervisning, og eleven kjeder seg. Det er dødsfarlig å kjede seg.
Jeg kikker videre rundt. Mange elever sitter på lignende måte. Noen gidder ikke engang å prøve å skjule det. Enda flere er det som har airpods i øret. Enkelte har begge to i; noen har bare én, i det øret som vender bort fra meg. Som om det skulle hjelpe, den hvitfargen er jo nesten selvlysende.
Noen elever har laptopen på pulten, det må de jo for å kunne ta notater og slikt. På bakerste rad sitter fem gutter som stirrer intenst på PC-skjermene sine, alle med minst én airpod i øret. I speilbildet i vinduet bak ser jeg at de enten ser på Netflix eller spiller et eller annet spill. «Kom igjen, gutta. Slutt med Netflix, airpods ut. Vi har time her.»
Motvillig tar de ut airpods, noen lar én sitte igjen. Hah, der lurte vi lærer’n, tenker de kanskje. Timen går videre. Litt senere ser jeg at flere av de samme er tilbake med Netflix på laptopen.
Jeg blir helt matt. Jeg orker ikke. Det nytter ikke.
Litt senere i skoleåret er en rekke klasser samlet på kulturhuset for å se en forestilling om å være ung og rusavhengig. Vi får beskjed om at mobiler skal ikke være fremme, det handler om respekt for dem som opptrer. Vi lærere blir bedt om å spre oss rundt i salen, sitte blant elevene og passe litt på.
Fem minutter uti forestillingen ser jeg at jenta like bortenfor meg sitter med nesa i mobilen. Jeg pirker henne på skulderen og gir tegn til at hun skal legge den vekk. Hun beklager, og mobilen forsvinner.
Noen minutter senere kikker jeg bort igjen. Mobilen er oppe igjen, og det er den hos venninna bortenfor også. Hva er det de driver med som er så viktig?
Jeg ser etter. Jenta sjekker snap. Drar ned for å oppdatere, ser om det har kommet noe nytt. Bytter til Instagram. Oppdaterer. Ved oppdateringen dukker det opp noen nye memes på forsiden.
Slik sitter de to resten av timen forestillingen om rusavhengighet varer. Fullstendig oppslukt. Fullstendig likegyldig til verden rundt.
Dette er min hverdag som lærer i den videregående skole. Ofte føler jeg at jeg underviser for et tomt rom. Både laptop, airpods og mobiler kommer frem, tross klare retningslinjer.
Elevene bryr seg ikke. Netflix, YouTube, Snapchat, TikTok og Instagram åpnes. Elevene forsvinner i en annen verden, karaktersnittet synker, konsentrasjonsevne forsvinner, utholdenhet og disiplin likeså. Mange underpresterer faglig, en del stryker.
«Anbefalinger» og «retningslinjer» om mobilbruk og digitale hjelpemidler er utilstrekkelig. I klasserommet står jeg imot en tsunami av apati, likegyldighet og aktiv selvdistrahering fra mobiler og laptoper.
Som lærer føler jeg meg ofte maktesløs og mismodig. Hva er det jeg driver med her? Hva er hensikten med norsk skole? Det synes å være stor avstand mellom de vedtatte idealene og virkeligheten i klasserommet.
Jeg var ingen mønsterelev da jeg selv gikk på skolen. Heldigvis hadde jeg ikke en PC med internettilgang på pulten foran meg – og ikke en smarttelefon i lomma heller.
Basert på min erfaring er ikke det norske skoleelever trenger opplæring i å bruke PC og smarttelefon riktig – de trenger akutt hjelp til å lære hvordan i det hele tatt å fungere uten.
Trangen til å «bare sjekke noe» og å sone ut når man kjeder seg ved se på TikTok eller lignende, enten det er på laptop eller mobil, er en konstant hemsko for læring.
De nye reglene har ikke fungert etter hensikten, og jeg ser få andre reelle løsninger enn å ha en fullstendig mobilfri videregående skole.
Publisert 14.12.2024, kl. 14.27