Jeg elsker fylkeskommunen

Hva er alternativet til fylkeskommunen? At kommuner peker ut mennesker til å ha makt over viktige velferdsoppgaver i et styre?

Hver eneste arbeidsdag benytter jeg det fantastiske kollektivtilbudet til Ruter. Med 10 minutters intervaller går det regionale ekspressbusser bare et steinkast fra rekkehuset mitt på Skedsmokorset og til kontoret i Oslo.

Fra 2010 til 2020 gikk mine fire barn på videregående skole i Lillestrøm. Der fikk de en utmerket faglig ballast for videre studier på universitet og høgskole.

Hverken kollektivtilbud, videregående opplæring, veivedlikehold, brøyting, regional planlegging, nærings og samfunnsutvikling generelt, driver seg selv. De er avhengig av en motor. Og den motoren heter fylkeskommunen.

Ikke alle synes at fylkeskommunene er en god oppfinnelse. Høyre og Fremskrittspartiet er nær rent flertall på målingene. Begge disse partiene har programfestet at fylkeskommunene bør avvikles.

Nå er det nok høyst delte meninger om dette også i disse partiene, særlig i Høyre. Disse partiene dannet jo regjering sammen i 2013, og det resulterte som kjent i en stor oppgaveoverføring fra staten til fylkeskommunene – nemlig overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen.

Skulle Høyre og Frp danne ny regjering etter neste års stortingsvalg, er jeg rimelig trygg på at det er mange andre oppgaver som kommer høyere på prioriteringslista enn å sette i gang en så omfattende organisasjonsreform i offentlig sektor som nedlegging av fylkeskommunene ville innebære.

Man skal være rimelig sikker på at det fører til en enklere offentlig sektor og betydelige gevinster for innbyggerne før man setter i gang noe slikt.

La oss likevel leke med tanken om at en ny regjering neste år setter i gang en utredning av fordeler og ulemper med å avvikle fylkeskommunene.

En slik utredning må da i alle fall besvare hvilke fylkeskommunale oppgaver som rett og slett kan legges ned – altså er unødvendige.

Den må besvare hvem som skal få ansvaret for de oppgavene som absolutt bør videreføres. Og ikke minst må den besvare hva som vil være de økonomiske og administrative konsekvensene av en slik reform.

Knapt noen vil hevde at fylkesveier, videregående opplæring og kollektivtransport er unødvendig. En form for regional planlegging og strategier for bolig, areal og transportutvikling, for næringsutvikling, for folkehelse, for energi og klima, og for inkludering av utsatte barn og unge vil også de aller fleste mene er grunnleggende fornuftig. Det er i sum de fylkeskommunale oppgavene i dag.

Så det handler altså da om å flytte ansvar. Veiansvaret kan nok i hovedsak flyttes tilbake til Statens vegvesen. Det blir en ny sjau med flytting av ansatte og kontrakter, og nye organisasjonskart.

De øvrige oppgavene vil sannsynligvis da måtte bli et kommunalt ansvar. Og særlig mulighetene for enda bedre planlegging av et sammenhengende opplæringsløp fra og med barnehage og grunnskole til og med videregående skole er jo faktisk et argument for et slikt helhetlig kommunalt ansvar.

Det er jo en viktig grunn til hvorfor Oslo kommune på det aller sterkeste i alle år har motsatt seg tanken om et hovedstadsfylke som omfatter mer enn Oslo kommune. De har som kjent dette helhetlige ansvaret i dag, som kommune med ansvar også for fylkeskommunale oppgaver.

Men:

Det å drive en videregående skole med kun studieforberedende studieretninger kan nok mange kommuner fikse. Men ansvaret for videregående opplæring dreier seg ikke bare om å drive en skole.

Det dreier seg også om å sikre alle elever retten til å få innfridd ett av sine tre prioriterte ønsker mellom femten forskjellige utdanningsprogrammer – fem studieforberedende og ti yrkesfaglige.

Det er bortimot umulig å se for seg at noen kommuner, med eventuelt unntak av de aller største bykommunene, kan gjøre dette alene. Selv en omfattende kommunereform vil ikke ta bort behovet for et omfattende interkommunalt samarbeid for å sikre denne retten.

Det samme kan sies om kollektivtransporten. Den må åpenbart planlegges på en samordnet måte innenfor sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner rundt de større byene.

Så da blir neste spørsmål: Hva er konsekvensen av å avvikle fylkeskommunene og heller videreføre den fylkeskommunale organisasjonen som interkommunalt samarbeid? Det var slik situasjonen var fram til 1975 da de første fylkestingene ble direkte valgt av folket.

Det er i mindre grad et spørsmål om effektivitet. Det er først og fremst et spørsmål om demokrati. Er fylkeskommunenes oppgaver så viktige for innbyggerne at de folkevalgte som bærer det politiske ansvaret bør velges direkte? Eller holder det at kommunene innen en region peker ut sine representanter til et politisk styre for disse oppgavene?

Det er i alle fall ingen tvil om at direkte demokratisk kontroll over regionale oppgaver gjennom separate valg sikrer større nærhet mellom innbyggere og ansvarlige folkevalgte enn indirekte kontroll.

Så da er min konklusjon: Jeg elsker fylkeskommunen!