Ivo (29) haiker rundt uten penger eller smarttelefon: – Et annerledes eventyr

– Jeg bare lurte på om du hadde en bok som jeg kunne få gratis?

Ivo Vatnar står foran disken i en Norli-butikk i Bodø.

Det hun nettopp har spurt om virker utenkelig for de aller fleste i «verdens rikeste land». Men ikke for Ivo. For Ivo er det en nødvendighet.

Og hun får det hun ber om. En pocketbok som skal være med på reisen hennes gjennom landet. Uten smarttelefon og uten penger.

Men hvorfor?

Et annerledes eventyr

Folk i Norge omtales ofte som sky, lite kontaktsøkende mennesker. Flesteparten unngår gjerne øyekontakt med fremmede, og det å si hei til noen på gaten kan virke uhørt.

Ivo Vatnar har startet et prosjekt i sitt eget liv som gjør dette umulig.

Fra Norges nordligste kommune til den sydligste, skal 29-åringen haike, tigge og be.

Uten penger og uten smarttelefon har hun valgt å leve på en måte hvor hun sjelden får lov til å slappe av. Konstant i bevegelse.

Hva får hun ut av det?

– Jeg gjør det for å oppleve et annerledes eventyr. Å leve enkelt og erfare hvordan det er å leve av andres godhet. Det er en veldig rik erfaring. Det å kjenne på ubehag, strev, at man er kald, trøtt og sulten. Jeg tror at når jeg utsetter meg selv for dette, så lærer jeg noe verdifullt som menneske. Jeg er i mitt ess akkurat nå, og jeg både elsker det og hater det.

Ivo Vatnar

På reisen må Ivo noen ganger ta i bruk teltet

Det kan ofte bli våte sko og kalde føtter på veien

– Mange lever friksjonsfritt, jeg gjør det motsatte

– Jeg gjør det fordi friksjonen kan gi mye lykke

Hun har vært på reise i over én måned.

I løpet av den tiden har hun både følt på ubehag og eufori. Mat, menneskelig kontakt og små gleder forsterkes til det ugjenkjennelige.

– Det er en tilstand jeg aldri blir helt vant til, siden jeg hele tiden er utsatt for ubehag som sult, at jeg blir sliten, ikke har tak over hodet, og hele tiden er i uforutsigbarhet. Jeg er aldri helt trygg, og jeg bærer hjemmet mitt på ryggen. Det fungerer bare ved at jeg stoler på de folkene jeg møter, og at jeg tåler avvisninger.

Hun har fått mye i løpet av sin reise. Mat, husly og transport. Hurtigruten har gitt henne en treretters middag, og hun har flydd i småfly fra Bardufoss til Evenes.

Helt gratis.

Ivo fikk skyss av sjef for Luftforsvarets Flygeskole, Hallgeir Bjørkestøl, til Evenes.

Ivo før hun skal haike med Hurtigruten til Tromsø.

Ved å haike, har Ivo kommet seg til utrolige utsikter, som denne ved Akkarfjord i Finnmark.

Ivo innrømmer at det ofte er en hårfin balanse mellom det å kreve og misbruke andres samvittighet, og å ta imot andres vennlighet.

– Føler du på at du snylter på folk, eller gir du noe tilbake?

– Jeg gir ingenting tilbake. Eller, jeg gir medmenneskelighet. Det skjer noe når jeg får ting. Jeg opplever at mennesker gjør det med en god intensjon og at de får noe tilbake i form av en god følelse og en god samtale. Andre gjør det fordi de føler at de må, og da føler jeg meg som en fremmed eller en tyv. En inntrenger.

– Er det lett å få tak i mat og slikt i Norge, uten å betale?

– Noen steder har det vært kjempelett. Jeg har vært mett hele veien, men spørsmålet er hvor hardt jeg må jobbe for det. Jeg er en moderne jeger. Spørsmålet er hvor mye jeg må tigge og hvor mye må jeg utsette meg selv for sårbarhet.

Selfie på øya Røst, Nordland.

Selfie på Tarhalsen, Akkarfjord, Finnmark.

Selfie på Husfjellet, Senja

Selfie ved gapahuken Havørna, Træna.

En annen ubehagelighet hun utsetter seg for, ville kanskje vært det verste for mange her til lands. Smarttelefonen har Ivo lagt igjen hjemme.

Hun har skaffet seg en telefon som kun fungerer til to ting. Å ringe og å sende melding.

Over ett år har gått siden hun solgte iPhonen.

– Hvordan er livet uten?

– Det er deilig. Jeg føler at tiden er min, at jeg ikke går glipp av noe. Jeg lever uten publikum og jeg trenger ikke forholde meg til så mange andre mennesker.

Skjermen er en stor del av vår hverdag.

19 år gamle Syver bruker mobiltelefonen 9 timer om dagen.

Mange vil kanskje tenke at det er slitsomt å måtte planlegge reisen sin uten å kunne gå inn på fem forskjellige apper samtidig for å bestille fly, båt og buss.

– Det var ikke et enkelt valg å reise uten internett, men vi har jo levd uten i tusenvis av år. Så hvorfor ikke bruke maskineriet som vi har i hodet? Synet, årvåkenheten og tilstedeværelsen min er skrudd opp på maks, fordi jeg er nødt.

Og nettopp oppmerksomheten, er Ivo svært opptatt av.

– Vi sløser med det aller viktigste vi har, vår tids mest dyrebare ressurs. Det er oppmerksomheten vår. Det å skape, være nysgjerrig og sanseopplevelser, det er det som gir liv. Smarttelefonen er livløs. Den skaper noe, men tar fra oss så mye mer.

Hva nå, Ivo?

Ivo er på vei sørover, men vet ikke hvor lenge hun må reise for å komme seg dit.

I mellomtiden tar hun kontakt med bortimot alle hun møter på sin vei.

– Jeg leser, jeg går, og jeg huker tak i alle mennesker som jeg får øyekontakt med. Jeg har veldig stort behov for menneskelig kontakt, så de som jeg møter på min vei, blir et bytte. Jeg har kjent på mye ensomhet, vært trist og drittlei.

– Hender det at du mister troen?

– Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg gjør dette, hvorfor jeg ikke bare er i Oslo og tjener penger som vanlige folk. Men jeg lærer meg å tåle de følelsene, og til slutt møter jeg mennesker som forbarmer seg over meg, og tar meg inn i sitt hjem.

På veien mot Lindesnes har Ivo planer om å gjøre mye gøy. Helt gratis, selvsagt.

– Jeg vil hoppe i strikk, hoppe i fallskjerm, kjøre racerbil og mye mer. Det koster jo mye penger, men jeg har troen på at jeg kan få det av andre. Hvis jeg ikke tror at jeg får det, så skjer det ikke. Jeg må være selvsikker og trygg nok på at det jeg spør om er noe som faktisk kan skje. Det kan jeg ta videre etter jeg kommer tilbake til samfunnet.

– Hvordan vil du beskrive deg selv nå?

– Jeg er per dags dato bare en loffer. En landstryker. Det er det jeg er. En glitrende lasaron.