Industridød eller ny politikk?

KOMMENTAR: Både EU og Norge vil miste konkurransekraften hvis politikerne fortsetter å produsere «bevis» basert på politiske ønsker.

– Blir man ikke frelst av dette, er det ikke håp, sa tidligere næringsminister og nestleder i Ap, Jan Christian Vestre, da han besøkte den lille hydrogenfabrikken på Eigerøy. Den europeiske revisjonsretten har konkludert med at EU-kommisjonens mål for grønt hydrogen «ikke er basert på en robust analyse, men drevet av politisk vilje». Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

I juni stemte velgere i EU på et nytt parlament for de neste fem årene. Stemmene gikk i større grad enn før til partier på høyresiden. Men samtidig ble Ursula von der Leyen stemt inn for en ny periode som EU-parlamentets president.

Noe av det første hun gjorde var å si at innen de første 100 dagene ville hun legge fram en avtale om ren industri (Clean Industrial Deal).

Det er ikke den første planen, avtalen eller given EU har lagt fram de siste årene. I spagaten mellom å kutte utslipp, sørge for at industrien er i stand til å konkurrere med industrien i andre markeder og å lytte til velgernes bekymringer og ønsker, har Europa tapt mot de andre de siste årene, spesielt Kina og USA.

Slår sprekker

Europa, og kanskje spesielt Tyskland, har vært ledende produsenter på mange områder de siste tiårene, blant annet bilindustrien og kjemikalieindustrien. Men nå begynner det å slå sprekker. Siden Russland invaderte Ukraina har Tysklands feilslåtte politikk om å stole på billig gass fra Russland, samt nedstengningen av kjernekraft, vært en viktig bidragsyter til mye høyere og ustabile energipriser i hele Europa.

I tillegg har Europa andre konkurranseulemper, sammenlignet med andre internasjonale markeder, som høye lønninger og skatter. Europeiske produkter konkurrerer også med produkter fra land som Kina og USA, der det subsidieres tungt for å tiltrekke seg industrien.

– Hvis kostnader var så viktige for oss, så har vi hatt feil politikk, sa Ann Mettler, visepresident i Breakthrough Energy Europe og tidligere leder for det europeiske politiske strategisenteret i EU-kommisjonen, under en debatt på ONS forrige uke.

Ifølge tall fra Breakthrough, har Europa gått fra å ha 41 av verdens mest lønnsomme selskaper til nå bare å ha 15. Ikke ett eneste europeisk selskap er blant de topp ti batteriprodusentene i verden. Svenske Northvolt, som alle har trodd skulle bli selskapet som skulle lykkes med batterier i Europa, er nå ved en skillevei etter at BMW trakk seg fra en kontrakt verdt 2 milliarder euro.

Det siste håp?

Det er ventet at den tidligere italienske statsministeren og president for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, denne måneden vil legge fram en rapport om Europas konkurransekraft. Og at dette kan utløse nye planer for EU.

Dette er Mettler skeptisk til.

I en kommentar skrev hun denne uken at den rene industriavtalen kommer etter «en lang rekke av tidligere (mislykkede) økonomiske omstarter. Nå er det en økende følelse av at dette er et make-or-break-øyeblikk – der EU enten gjenvinner det økonomiske og teknologiske overgrepet, eller sementerer det. Mange ser på det siste som en irreversibel nedgang».

Mettler mener at det er bra at EU endelig tar Europas konkurranseevne seriøst, men at det ikke holder å bare komme med en ny avtale. Det må komme endringer i politikken.

– EU kommer med strategi etter strategi, uten at det løser problemene. Store endringer i politikkutformingen må til, sa hun på ONS.

Politikken

Og her kommer politikken inn. Politikken må basere seg på realisme og det som faktisk er mulig å få til. Dette gjelder for så vidt i både EU og Norge. Da må politikerne ta en realitetssjekk på de ønskene de har.

Et av disse er EUs (og også Norges) planer for grønt hydrogen (laget med fornybar strøm). Disse planene kommer til kort når den møter virkelighetens økonomi, der investeringsbeslutninger har stoppet opp og etterspørselen har vært nesten ikke-eksisterende.

– Hver gang jeg hører om prisen på hydrogen, får jeg sjokk. Og vårt energikonsumerende land tåler ikke flere sjokk, sa Jörg Kukies, statssekretær for finans- og europapolitikk i det tyske finansdepartementet, under ONS.

Grønt hydrogen er dyrt å produsere, samtidig som det trengs store mengder fornybar energi. Det meste som handler om grønt hydrogen, har derfor så langt vært snakk.

I en vurdering konkluderte den europeiske revisjonsretten nylig med at kommisjonens mål for grønt hydrogen «ikke er basert på en robust analyse, men drevet av politisk vilje».

«Mens kommisjonen tilsynelatende streber mot evidensbasert politikkutforming, ser den ofte ut til å gå tilbake til politikkbasert bevisproduksjon», skrev de i en rapport, der de kalte ambisjonene for grønt hydrogen for «overambisiøse» og sa at disse ambisjonene risikerer å svekke europeisk industris konkurranseevne gjennom å binde seg til en politisk utformet strategi.

Grønt hydrogen i Norge

Også i Norge har politikere latt seg begeistre av politikere fra Europa som har kommet og snakket om alle EUs avtaler, giver og ambisjoner. Blant dem grønt hydrogen.

I fjor kom den tyske visekansleren Robert Habeck til Norge for å signere en avtale med Norge om leveranser av grønt hydrogen fra Norge til Tyskland. En avtale som i praksis ville betydd å bruke opp store mengder av den norske fornybare strømmen til hydrogenproduksjon for transport til Tyskland, strøm som ellers kunne vært lagret i vannmagasinene og brukt direkte.

I en oppdatert melding om hydrogenavtalen mellom Tyskland og Norge fra april i år, handler ikke denne avtalen lenger om grønt hydrogen, men om såkalt blått hydrogen, altså hydrogen produsert fra gass med karbonfangst og -lagring. Kanskje et tegn på at både europeiske og norske politikere har begynt å innse at det ikke er nok å ville noe, og så produsere «bevis» for å få dette til å passe inn.

Det er ikke sånn verken Europa eller Norge bevarer konkurransekraften.

Som tidligere BP-sjef Lord Browne sa på ONS: «Vi må spørre, er det faktisk mulig? Noen ganger er svaret nei.»