I Marvika er det ikke lenger lov å fiske, det provoserer meg.

Jeg er innflytter til byen og bor på Lund. Jeg er glad i å bruke nabolaget og de flotte områdene som er tilgjengelig for alle. Særlig går jeg mye i området Bertesbukta og Marvika. Når jeg går forbi havnen i Marvika ser jeg med stor glede at folk har tatt området i bruk. Der er det mange som fisker, og når jeg ser disse fiskerne, så ser jeg mennesker som har en sosial møteplass i byen vår. De kommer seg ut, de prater med hverandre, det er barn og det er voksne. Mange av de som bruker området har for øvrig innvandrerbakgrunn.

Det er fint at denne byen har kvaliteter å tilby til alle. Når jeg ser disse fritidsfiskerne, har jeg tenkt at det er et viktig sted. Det gjør at folk trives i byen. Det jeg ser er folkehelse i praksis.

Den siste tiden har det imidlertid skjedd noe. I Marvika blir besøkende nå møtt med en vegg av skilt. På det ene etter det andre står det «ingen fisking». Det som fort kort tid siden var en sosial møteplass for mange er nå effektivt tømt for folk. De som brukte området er ikke lenger ønsket, de er jaget vekk. Jeg blir møtt av det man så altfor ofte blir møtt med i byer rundt i hele verden, og nå har det altså kommet til vår by. Skilt som setter begrensninger på innbyggerens frie bruk av byen.

Jeg mener at forbudet handler om mer enn bare fritidsfiske. Det handler om hvordan byområder sakte, men sikkert, og nesten umerkelig for offentligheten privatiseres og hvordan regler sys sammen for å disiplinere og styre hvordan innbyggerne bruker byen. Men dette området er et offentlig rom, det er eid av kommunen altså er det eid av oss alle.

Først ble det forbudt å fiske på bryggen i kanalbyen, deretter Marvika. Hvilket område står nå for tur? Vi skal være forsiktig med å la slike prosesser spille seg ut, uten at det tas opp som del av en større offentlig debatt. Forbud mot fiske i Marvika er et eksempel på hvordan bruk av byrom begrenses, men det er også et eksempel på hvordan man gjennom offentlige selskap holder viktige (og prinsipielle) beslutninger utenfor demokratiske prosesser.

I Fedrelandsvennens sak om forbudet er det Knas-direktøren Jan Omli Larsen som er ute og argumenterer for et slikt forbud. Jeg er uenig i argumentene. Jeg har ikke sett noe til dette «griset» som det vises til av kildene i saken. Og hvis det i virkeligheten er et så stort problem, bør det heller være kommunens oppgave å tilrettelegge for bruk, heller enn å begrense. Men enda viktigere; Knas er et offentlig selskap som er heleid av Kristiansand kommune og jeg mener at et forbud om fiske i Marvika er en prinsippsak. Det er derfor som minimum å forvente at det er en sak som avgjøres av de folkevalgte i byen og ikke av en byråkrat.