Hyllesten av Åsne Seierstads bok gir meg en vond smak i munnen

Norge får nå en bokturné med «Ufred» av Åsne Seierstad (bildet). Men hva slags fortelling spres ? spør kronikkforfatteren. Foto: Dan P. Neegaard

Hyllesten av Åsne Seierstads bok gir meg en vond smak i munnen.

Åsne Seierstads nye bok «Ufred» hylles som årets litterære begivenhet. Forfatteren har gjort det til sitt varemerke å skildre dem som står langt utenfor den norske konsensus: Taliban, Kadyrovs regime i Tsjetsjenia eller Serbia på 1990-tallet.

Men hyllesten av denne boken gir meg en vond smak i munnen. For hva sitter leserne egentlig igjen med? Mange anmeldere lar seg fascinere av vold, vodka og mystikk og glemmer at bakteppet er en høyst reell russisk invasjonskrig mot Ukraina.

En håndplukket krets

Boken bærer undertittelen «Russland fra innsiden». Men hvilket Russland får vi egentlig se? Ikke det flernasjonale imperiet som rommer 190 etniske grupper, men en håndplukket krets Seierstad har hatt tilgang til: russiske journalister, professorer, teaterfolk, filmskapere, Pussy Riot-venner og bekjente – og flere reiser til Sibir for å møte den nære kretsen til Wagner-avhopperen Andrej Medvedev.

Hun hevder å vise «innsiden», men materialet er snarere et lite utsnitt av den russiske eliten – toppen av isfjellet. For norske lesere blir resultatet en bekreftelse av allerede etablerte fortellinger: Russland som en kulturell stormakt, mystisk og voldelig – men samtidig tiltrekkende.

Seierstad insisterer på at boken er sakprosa. Likevel glir teksten over i romanform. I epilogen forsøker hun å forklare grepet, men det endrer ikke problemet: Leseren føres inn i hovedpersonens tanker og minner ved fronten, som om han var en romanfigur – ikke en dokumentert kilde. Der ligger en alvorlig manipulasjon: Forfatteren skaper sympati med en gjerningsmann.

Fratar mennesker ansvar

En gjennomgående tråd i boken er forestillingen om at russerne ikke har et valg. Denne tanken, gjentatt i anmeldelsene, fratar millioner av mennesker ansvar. Ja, det fantes protester, men hvor store var de egentlig? En av de største fant sted i desember 2011 med over 120.000 mennesker i Moskva. Det tilsvarer 1,04 prosent av Moskvas befolkning og bare 0,08 prosent av hele Russlands.

Samtidig har rundt 750.000 russere forlatt landet etter fullskalainvasjonen. Hvor mange av dem har våget å protestere åpent i utlandet?

Seierstad hevder at man må «bli kjent med fienden». Men å virkelig kjenne en motstander betyr å analysere makt samt kritisk lesning av historie, opinion og økonomi. Det betyr faktisk å lære om Ukraina – hvorfor vi er hatet, og hvorfor det russiske imperiet ikke kan eksistere uten Ukraina.

Skal man virkelig «know your enemy», er det ukrainere man må lytte til. Vi har innsikten fra bakken, vi kjenner hele «russiskij mir»-konstruksjonen (den russiske verden). For sivil beredskap hadde det vært langt mer lærerikt å høre fra nordmenn som reiser til Ukraina hver uke med biler og får fortellingene direkte fra fronten.

Romantiserer

Alle fakta om Ukraina formidles gjennom munnen på Seierstads russiske intervjuobjekter. Ukrainsk historie blir fremstilt på en russisk-imperialistisk måte, uten en eneste fotnote som markerer at det intervjuobjektene i boken forteller, ikke stemmer overens med historiske fakta.

Kosakkhistorien reduseres til propaganda, den ortodokse kirken i Ukrainas historie til en setning om Tomos i 2019. Stalins deportasjon av ukrainere reduseres til en anekdote fra en taxisjåfør i Moskva. Det eneste «ukrainske» intervjuet i boken er gjort på nett med en russer som slåss i Ukraina. 12 sider på slutten av en 500 siders bok er viet til landet som faktisk er invadert.

Enda mer vond er kontrasten i Seierstads skitur i Stalins fluktrute. Hun går på ski mens hennes kollega, den ukrainske journalisten Viktoria Roshchyna, ble torturert i russisk fangenskap. Roshchyna ble pågrepet i 2023 mens hun dekket krigen, og hun døde i 2024 i Kizel-fengselet i Russland. Seierstad besøker Medvedevs hjembygd, men ikke kjellerne der hennes journalistkollega ble drept. Hvorfor spør ingen anmeldere: Hvem får være hovedperson, og hvem reduseres til statist?

Seierstad bruker poeten Sergej Jesenin som bilde på Russlands sjel. Den ukrainske poeten og forfatteren Artur Dron, som nå er i rehabilitering etter å ha blitt skadet ved fronten, skriver i boken «Hemingway vet ingenting» at han høsten 2022 fant en Jesenin-bok i en forlatt russisk sekk – sammen med våpen og uniform. For ham ble Jesenin et symbol på hvordan russisk kultur og vold ikke kan skilles. To lesninger står mot hverandre: Mens Dron avdekker kulturens rolle i voldsmaskinen, romantiserer Seierstad den.

Hva slags fortelling spres?

På Litteraturhuset i mars 2023 stilte Seierstad filmskaperen Iryna Tsilyk spørsmålet: «Hvordan føles det når mannen din, den ukrainske forfatteren Artem Tsjekh, er ved fronten i Bakhmut?» Spørsmålet pekte på den konkrete frykten for å miste sin kjære. Rundt samme tid satt Seierstad også, ifølge boken hennes, på Valkyrien restaurant med Wagner-avhopperen Medvedev – som kjempet i Bakhmut på den andre siden.

Artem Tsjekh får ikke samme sceneplass i Seierstads bok. Ofrene reduseres til marginale skikkelser, gjerningsmennene gis dybde og tyngde. Det jeg savner mest i denne boken, er noe helt grunnleggende: respekt for ukrainere.

Norge får nå en bokturné med «Ufred». Men hva slags fortelling spres? Ikke en som bygger på våre felles europeiske verdier. Som den ukrainske dissidenten Myroslav Marynovytsj sa i et nylig intervju med Ingunn Lunde i Vagant: «Hele ideen om rettferdighet står i fare.»