Hvorfor kollapser stadig flere? Dette er de viktigste stressfaktorene.

Fastlege Kaveh Rashidi startet den siste tidens debatt om sykefravær og utmattelse. Innleggsforfatteren mener at vi mangler forståelse og strukturer for å håndtere det som skjer i dagens Norge. Foto: Stein J. Bjørge

Moderne stressforskning viser hvorfor kroppen faktisk sier stopp.

Fastlege Kaveh Rashidi stilte spørsmålet: «Ville du ha sykmeldt henne?» En tobarnsmor i 30-årene er utmattet og ber om sykmelding.

Blant dem som har svart, er konserndirektør Vivi Måhede Gevelt og professor Erik L. Werner. Begge har viktige perspektiver. Men Rashidis budskap berører noe større: Han peker på et systemisk tomrom. Vi mangler både forståelse og strukturer for å håndtere det som skjer i dagens Norge.

For utmattelse er ikke lenger et individproblem. Det er et økende folkehelseproblem, dokumentert både av Folkehelseinstituttet og WHOWHOVerdens helseorganisasjon.. Det rammer bredt, langt utover middelklassens småbarnsforeldre.

En sykefraværsdebatt som bommer

Dagens samtale ender ofte i forenklinger: stå i jobb eller hvile hjemme? Tåler vi for lite, eller stilles det for store krav? Problemet er ikke mangel på kunnskap, men at forskningen ennå ikke har funnet veien inn i samfunnsdebatten.

Moderne stressforskning viser hvorfor kroppen faktisk sier stopp. Og uten dette perspektivet vil vi aldri komme frem til tiltak som treffer.

Det skjulte regnskapet

Blant de største prosjektene internasjonalt er gigantprosjektet European Human Exposome Network. Der kartlegges alt som belaster kroppen i dagens samfunn.

De viktigste stressfaktorene som kommer frem i denne forskningen, er:

• for lite søvn
• ultraprosessert mat og alkohol
• for lite bevegelse
• ensomhet og sosial isolasjon
• et arbeidsliv med effektivitet og prestasjon som høyeste ideal

Utmattelse som resultatet

Med dette rammeverket er det tydelig hvorfor kroppen sier stopp. Stress handler ikke bare om å ha det travelt, men om alt som tapper kroppen for krefter – alt som gjør at nervesystem, hormoner og stoffskifte må jobbe.

Et avgjørende forhold er at vi ikke har gode sanser for å oppfatte denne typen stress. Når hjernen ikke får renset seg under søvn, når kroppen bryter ned sukker og alkohol, eller når betennelser bygger seg opp.

En enkelt belastning er ufarlig, men summen blir for mye.

Legg til det kulturelle krysspresset – der man skal prestere, optimalisere, samtidig som man skal være unike, «mindfulle» og lykkelige – da dukker begreper som «stille kollaps» eller «generasjon utbrent» opp i mediene rundt om i verden, slik det gjør i dag.

Så hva med tobarnsmoren?

Hun viser oss ikke «uforklarlige plager», men konsekvensene av at vi overser menneskets biologi.

Internasjonalt ser vi tiltak som baserer seg på fremskrittene innen stressforskning: biomarkører som gir tidlige varsler om overload, arbeidsordninger som sikrer reell restitusjon, og modeller som «Total Worker Health» og «Psychosocial Safety Climate» der kultur og biologi spiller på lag.

Forskningen er entydig: Skal vi møte utmattelsesepidemien, må vi organisere arbeid og samfunn slik at biologien tåler det.

Først da kan vi gi Rashidi et godt svar – og faktisk hjelpe tobarnsmoren.