Hvorfor hater Trump EU?

EU er en reguleringsmaskin av dimensjoner. Kapitalister som Donald Trump (bildet) liker ikke sånt, påpeker Erik Oddvar Eriksen. Foto: Evan Vucci, AP/NTB

EU ble ikke opprettet for å ta rotta på USA, som Trump sier, men for at USA ikke igjen skulle måtte steppe inn for å hjelpe Europa.

Det er flere grunner til at Russlands president Vladimir Putin og USAs president Donald Trump ikke liker EU og alt som smaker av overnasjonalitet.

Én grunn er at ingen skal kunne blande seg inn i stormaktenes rett til å sette sine interesser først. Det er akkurat denne tankegangen EU satte en stopper for ved å binde opp sine medlemmer i en overnasjonal struktur.

Det europeiske integrasjonsprosjektet har maktet å overvinne stormaktsspillet ved å involvere landene i et forpliktende, rettslig regulert samarbeid.

Makt gir ikke lenger rett. I EU har medlemmene akseptert å kunne bli stemt ned.

Fredelig og regulert

I bestrebelsene etter å sikre at nasjonalismen ikke igjen skulle føre til katastrofe, la EUs grunnleggere krigens produksjonsmidler – kull og stål – i hendene på en uavhengig, overnasjonal instans. Kull- og stålunionen ble vedtatt i 1951. Det skulle bli umulig å gå til krig. Stormaktene i Europa ble henvist til å løse sine mellomværender på en fredelig og regulert måte. Institusjoner ble bygget, rettsprinsipper knesatt og prosedyrer for problem- og konfliktløsning etablert.

I EU har Rådet og Parlamentet sammen lovgivende makt, Kommisjonen er utøvende instans, en domstol og en sentralbank er på plass. Etter at det indre marked ble etablert, som er verdens største, virker flere mekanismer til å låse statene sammen i et økonomisk og politisk skjebnefellesskap. Med dette er det krigshissende systemet av stater brakt under kontroll i Europa.

«Aldri igjen» er institusjonalisert. USA som ble involvert i to verdenskriger startet på det europeiske kontinentet, skulle slippe dette en tredje gang.

En reguleringsmaskin

Den andre grunnen til at Trump og hans high-tech støttespillere ikke liker EU, er at det er en reguleringsmaskin av dimensjoner. En rekke tiltak er på plass for regulering av teknologiselskaper som Google, Apple, Facebook, Amazon og Microsoft. EUs bestrebelser på å sikre likeverdige konkurranseforhold i Europa har ført til bøter og sanksjoner av virksomheter som har misbrukt sin dominerende stilling.

Kapitalister liker ikke sånt. I Europa er det en tradisjon for å regulere markedet, en politikk EU viderefører på internasjonalt nivå.

EU regulerer ikke bare det indre markedet, men projiserer sine reguleringer globalt. Ved hjelp av sin markedsmakt er EU blitt verdens mest betydningsfulle regulator. Alle selskaper som vil ha adgang til det lukrative EU-markedet, må akseptere strikte reguleringer.

EU bestemmer hvordan treverk tilvirkes i Indonesia, hvordan honning produseres i Brasil, hvilke plantevernmidler kakaobønder i Kamerun bruker, hvilke kjemikalier som er i japanskproduserte leketøy. Brussel-effekten merkes over hele verden.

Troen på fornuft og toleranse

Et tredje forhold er at det moderne opplysningsprosjektet er blant Trumps og Putins fiendebilder. EU representerer troen på fornuft og toleranse, på demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Siden EU hverken har maktstrukturen til en stat eller identiteten til en nasjon, må den belage seg på det man får til gjennom prosedyreregulerte forhandlinger. Det er kvaliteten på prosedyrene – den fornuften de uttrykker og muliggjør – som skaper legitimitet.

Trump og «putinister» gjør opprør mot troen på det fornuftige argument. De har en privilegert adgang til «sannheten» og tar på seg å snakke for folkedypet og for historisk rett. De gjør regelrett opprør mot folkeretten og vil ta tilbake statenes makt slik den var før den nye multilaterale rettsordenen støttet av USA kom på plass.

Sentralt i oppbyggingen av en regelbasert verdensorden står FN og den rettsutviklingen som har skjedd i dens kjølvann, blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO), den europeiske menneskerettighetserklæringen og EU.

Det er skremmende at hatretorikk, løgner, demoniseringen av pressen og rent ut fascistiske utsagn kan mobilisere så mange velgere. Hva kan bremse tsunamien av alternative fakta og ryggesløse tiltak av en president som ser ut til å ha tilranet seg all makt? To forhold står ut.

Umulig ikke å lære av feil

Problemet for nasjonalistiske bevegelser er at de bare er forent av forestillingen om fiender, enten det nå er innvandring, eliten, transpersoner eller multikulturalismen. Ettersom de opererer med mange fiender, kan denne strategien raskt vise seg ikke å fungere.

I Maga-bevegelsen er det for eksempel både gammeltestamentlige og nyliberalister. Hvordan de skal forbli enige, er vanskelig å se. Det skal noe til å holde en slik allianse sammen. Videre er det, så lenge debatten går, umulig ikke å lære av feil og motsigelser.

Det andre er at feilinformasjon vil slå tilbake. En moderne stat er avhengig av kunnskapsbasert politikk. Den politikk som baserer seg på vrangforestillinger, den som ikke kan vise til objektivt, saklig belegg for sine tiltak, vil møte veggen. Den vil ikke kunne oppå det som er målet.

Behandling av pandemier med trolldomskunster eller kaustisk soda vil ikke få ned smittetallene. Øking av tollsatser vil ikke føre til vekst, men heller økte priser. Problemet med kunnskapsfornektere er at de ikke evner å løse problemer, bare skape flere.

Håpet er at folket samler seg til et publikum og slår tilbake slik at forbindelsen mellom demokrati og kunnskap gjenopprettes før det er for sent.