Hvorfor forsvinner tilliten når temaet er kjønn og seksualitet?

De fleste vil søke råd hos fagfolk som bygger sin praksis på den beste tilgjengelige forskningen. Men hvorfor forsvinner tilliten til fag og forskning når temaet er kjønn, seksualitet og identitet – særlig i kristne miljøer?

Fjorårets felleskristne erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold (felleskristen.no) er selektiv i kunnskapsgrunnlaget. Den utelater blant annet relevant kunnskap om kjønnsmangfold som ligger til grunn for helsetilbud i Norge: Helsedirektoratets faglige retningslinje og Standards of Care fra World Professional Association for Transgender Health (WPATH).

Erklæringen hevder at undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold «kan føre til forvirring, utrygghet og destruktive livsvalg». Forskning viser det motsatte: aksept, støtte og trygghet fra foreldre, skole og samfunn reduserer psykisk uhelse. Vi vet også at unge som møtes med avvisning for sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, har betydelig høyere risiko for psykisk uhelse.

Over 60 religiøse grupper og kirkesamfunn står bak erklæringen – inkludert Misjonskirken Norge, som eier Ansgar høyskole. På nettsidene til høyskolen kan vi lese at formålet er «å tilby høyere utdanning og utføre forskning og formidling av høy kvalitet».

Spørsmålet mitt til rektor på Ansgarskolen, Øyvind Skjegstad, er: Lever den felleskristne erklæringen opp til skolens egen faglige standard? Hvis svaret er nei, hvordan stiller høyskolen seg da til at hovedstyret i eierorganisasjonen, Misjonskirken Norge, likevel har valgt å støtte erklæringen?

For mange unge handler dette om liv, tro og tilhørighet – og om grunnleggende rettigheter til trygghet og likeverd. Når kirkelige ledere snakker med autoritet om kjønn og seksualitet, bør man kunne forvente samme faglighet som for liv og helse på andre områder.