Hvorfor er løperen rød?

En høy tronstol tilbys paven overalt hvor han dukker opp, skriver Thomas Thiis-Evensen. Bildet: Pave Leo 14. fotografert på Petersplassen 18. mai. Foto: Andrew Medichini, AP/NTB

Hvordan kommer makten til syne – og hvordan sees den?

Makt!

Sjelden er ordet brukt hyppigere enn nå, og på tvers av alle landegrenser. Ropt ut i alle medier og kommentarfelter med utspring i Trump og Russland, opprusting og paveskifte.

Men hvordan kommer makten til syne – hvordan sees den? I historiens bylandskap annonserer den seg med tårn og store bygg, både i enden av snorrette gater og øverst på høyder og topper. For «oppe» er alltid viktigere enn «nede». Slik som kirketårn og skyskrapere i konkurranse med hverandre og som tunge «palasser», en betegnelse hentet fra Palatinerhøyden i Roma, der keiserne residerte.

Men makten anes også i mer subtile og nære tegn, liksom rekvisitter på en teaterscene for å poengtere et budskap. Tre slike elementer som stadig gjentas gjennom tidene, er tronstolen, den røde løperen og plasseringen rundt et bord.

Tronstolen

I det siste har vi sett at en høy tronstol tilbys paven overalt hvor han dukker opp. Slik manifesteres det at han innehar en makt som «verdens samvittighet». Men også konger sitter på troner, nå som nasjonenes øverste.

Stolene er store og ble ofte utsmykket med snerrende løver ytterst på armlenene, men viktigst var de høye ryggene. De ga indirekte mening til betegnelsen taburett, de små ryggløse krakkene som ministerne tidligere satt på rundt kongenes bord. Kongen derimot satt på en høyrygget stol i enden av bordaksen. Det var han som besluttet, de andre bare hvisket frem råd.

Men hvorfor i det hele tatt en stol som maktsymbol? En forklaring kan ligge i ordet «besitte». Som det å «besitte en by» i betydning av å eie den etter en erobring.

Erobreren satte seg ned, kjempet ikke mer, oppdraget var utført, og nå skulle det bare regjeres.

Men hvorfor den høye ryggen? Én ting er at den visuelt innrammet og fremhevet rangspersonen. Men den kunne også tolkes som en beskyttelse: Vel har du makten nå, men hvert øyeblikk kan den utfordres – og angrep kommer alltid bakfra.

Kong Charles 3. og dronning Camilla under kroningen i november 2023. Foto: Kirsty Wigglesworth, AP/NTB

Et annet eksempel på stolen som et sted å besitte var en skikk fra romertiden: når en mann ville annonsere at hans uekte barn skulle ha samme rettigheter som de ektefødte. Da satte han seg ned og lot barnet sitte på fanget. Han og slekten tok barnet til eie, synliggjort med den makt det lå i at han selv utgjorde tronstolen.

Den røde løperen

Bruk av den røde løperen har lite å gjøre med å beskytte rangspersonens sko. Selv om man skulle tro det ved å se all verdens filmpremierer der stjernene vrir og vrenger seg sussende frem i de mest påkostede kostymer, enten halvnakne eller i brusende stoffer som viftes rundt bena. Eller ved viktige statsbesøk. Der gjest og vertskap allerede under marsjen synes å ha påstartet forhandlingene med alvorlige ansikter, bare hastig avbrutt av forpliktende vink og modellerte smil.

Men hvorfor er løperen rød? Rødt er den mest intense fargen i spekteret. Den påkaller straks oppmerksomhet og passet perfekt for å markere den nye filmindustrien da den startet i 1920-årene.

Skuespiller og modell Magda Swider på rød løper på filmfestivalen i Cannes mai 2025. Foto: Stephane Mahe, Reuters/NTB

Men opphavet er langt eldre, med rot i antikken, og hadde et helt spesielt innhold. For rødt er også blodets og gudenes farge, en kraft som nærmest fysisk smittet over på dem som vandret på det røde og slik bekreftet at de hadde den samme makten og rangen. Slik sett var selve berøringen mellom vandrer og løper det utslagsgivende, og når teppet ble tatt vekk etter bruk, ble også maktpersonens kraft rullet bort.

Men hvorfor en slik forestilling? Den henger sammen med datidens syn på det fysiske og det gudgitte, de var ett og det samme. Derfor var løperen også en beskyttelse av rangspersonens makt. Uten teppet kunne hvem som helst plukke opp biter fra bakken og med dem på magisk vis også utfordre rangspersonens stilling.

Et tydelig eksempel, men helst med motsatt hensikt, er Kristi inntog i Jerusalem, der de jublende tilskuerne langs ruten la ut sine egne klær under eselets føtter. Så kunne de etterpå ta klærne på seg og slik bli direkte delaktige i den hellige utstrålingen fra «kong Davids sønn».

Bordplasseringen

Det runde bordet er tydelig demokratisk og bør helst bare ha åtte til ti personer til stede. Da kan alle sitte nær og både se og høre hverandre likeverdig, uavhengig om det er god mat eller viktige sakspapirer som forener.

Sirkelen har alltid vært et evighetssymbol, den har hverken start eller slutt, i motsetning til langbordet, som tegner en akse som peker rett mot stolene i hver kortende. Vi observerer det i dagliglivet når det inviteres til festmiddag, og en av gjestene henvises til å ta plass ved bordenden og litt overrasket protesterer: «Er det virkelig jeg som får æresplassen! Det var da altfor mye ...»

Så vesentlig er valget av bordform at den kan forkludre langt viktigere samtaler, som den gang Vietnam og USA skulle inngå fredsforhandlinger etter krigens slutt. Samtalene måtte utsettes gang på gang, blant annet på grunn av heftig krangel om forhandlingsbordets form.

Valg av bordform handler derfor i bunn og grunn om fenomenet avstand. Psykologer henviser i den sammenheng til vårt «personal space», der rangspersoners personlige rom umiddelbart oppleves å være større og dypere enn andres. Som når rangspersonen skal passere gjennom en tett folkemengde og det straks dannes en bresje foran vedkommende. Folk rygger instinktivt tilbake ut av hovedpersonens maktrom.

Derfor er Russlands president Vladimir Putins bordvalg for det berømte møtet mellom ham og Frankrikes president Emmanuel Macron etter Uraina-møtet et påfallende eksempel på en tilsvarende retorikk.

Russlands president Vladimir Putins og Frankrikes president Emmanuel Macron på møte i Moskva 7. februar 2022. Foto: AP/NTB

De to herrene sitter alene i to like stoler ved hver sin ende av bordet. Stolene er sirlig utformet som to små troner, og begge har samme størrelse. Hadde Putins stol vært størst, ville nok Macron snudd på hælen og gått. Som den gang den spanske utsendingen skulle møte Ludvig 14. for å forhandle om fred mellom de to nasjonene. Kongen tok imot på toppen av en høy trapp. Utsendingen forsto øyeblikkelig poenget og gikk. Og krigen fortsatte.

Det samme budskapet uttryktes av Putin, men nå ved hjelp av møtebordets lengde. Bordet var enormt, visstnok 17 meter langt, og med sitt kraftige støt i begge retninger bare skjøv det motpartene fra hverandre. Som om konklusjonen var gitt før forhandlingene startet.

Og den kjenner vi: Krigen fortsetter.