Hvorfor akkurat ADHD? Er det samfunnet som er sykt?

Foto: Tornes, Erik

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I kjølvannet av brannfakkelen til Henriette Kirkaune Sandven med flere spør ADHD Norge retorisk om Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) skriver ut medisiner de vet ikke skulle vært skrevet ut, før de konkluderer med at problemet uansett ligger hos Bup og ikke hos pasientene. Men et problem som ikke ligger hos pasientene, må ikke ligge hos Bup. Kanskje står vi overfor et samfunnsproblem.

De siste 20 årene er det blitt langt flere penger i psykisk helsevern. Allikevel har en bølge av henvisninger for mistenkt ADHD, som er én av 450 diagnoser, nærmest svimeslått Bup-systemet. Flere steder er andelen ADHD-henvisninger over 60 prosent. Absolutt alle andre henvisningsårsaker utgjør de siste 40 prosent. Traumer, depresjon, angst, tvang, schizofreni, rus, bipolaritet, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og autisme til sammen er tilsynelatende mindre sannsynlig enn ADHD.

Man kan spissformulere det, som psykiaterne gjør, eller man kan fortvile i det stille, som psykologer og psykiatere har gjort i flere år allerede. Men spørsmålet forblir det samme: hvorfor akkurat ADHD og ikke alle andre tilstander?

Hvorfor kun en tilstand som er medfødt, og ikke reaktive tilstander, som angst, depresjon og traumer? Hvorfor akkurat ADHD, i en kultur og et tiår der verdens største selskaper har som forretningsmodell å tjene seg søkkrike på nettopp oppmerksomheten vår? I et marked som helt på ordentlig kalles oppmerksomhetsøkonomien?

Dette er spørsmål som bør besvares av samfunnspsykologer og -medisinere, ikke klinikere alene. Istedenfor å møtes med mistillit bør de ha honnør for å rope varsko. På samme måte som gjengvolden ikke kan løses av politiet alene, kan ikke ADHD-bølgen håndteres av helsevesenet alene.

La oss lese hverandre i beste hensikt. Jeg er ikke i tvil om at ADHD Norge kun ønsker det beste for sine medlemmer, og jeg er overbevist om at de fem psykiaterne, og alle deres kolleger, ønsker det samme. Ingen er tjent med at dette blir en åpen konflikt mellom dem som skal hjelpes og dem som skal hjelpe dem.

Einar Aasen Tryti, nevropsykolog og stipendiat, avdeling habilitering, Barne og- ungdomsklinikken, Ahus