Hvordan tilgi noen du hater?

Hei folkens!

I bokverdenen er høsten virkelig i gang, vi rekker knapt å trekke pusten mellom utgivelsene.

Bøker fra sluggere som Per Petterson, Nina Lykke, Vigdis Hjorth og Dag Johan Haugerud er rett rundt hjørnet.

Det renner også inn utenlandske forfatter­stjerner.

De siste ukene har jeg flydd rundt på bokbad, panel­samtaler og forfatter­middager. Nå er jeg proppfull av nye tanker som jeg gleder meg til å dele med deg utover høsten.

En av de som nylig gjestet Oslo var franske Édouard Louis, aktuell med bok, teater­stykke og musikk­show.

Louis' forfatter­skap handler om forsoning, en mangelvare i 2025. Hva slags triks har han for å bygge bro over personlige og politiske konflikter?

Du får også Ukas ord, og så har jeg en høne å plukke med herr Hamsun.

Har du kaffe og croissant klar?

Édouard Louis er en fyr som virkelig har mye å være sint og lei seg for.

Som homofil gutt i et tøft arbeiderstrøk i Nord-Frankrike ble han mobbet av klasse­kamerater og av naboer, og verst av alt, han ble foraktet av sin egen familie.

– I hated my father, I hated my mother, I hated my brother, sier han når jeg ber ham beskrive forholdet til familien da han var ung.

Louis tok et rasende oppgjør med familien og mentaliteten i landsbyen i debut­boka «Farvel til Eddy Belleguele» i 2014. Fransk­menn nektet å tro at ting kunne være så ille i deres eget land.

Debuten til den 22-årige forfatteren ble omfavnet også av norske lesere og ble satt opp som teater­stykke. En viktig litterær stemme var født.

Seinere har Louis skrevet bøker om flere av familie­medlemmene sine, sist om halv­broren sin i «Kollaps». Målet med hver bok er å forstå hvorfor de oppførte seg så usselt som de gjorde.

I høst spilte han seg selv i oppsetningen av boka «Hvem drepte faren min» og stemningen i salen var elektrisk. Selv om jeg allerede hadde lest boka, fikk jeg vondt i magen flere ganger.

Da Édouard kom ut på scenen for fjerde gangs stående applaus, var han tåre­våt av bevegelse.

En scene som ga meg blanke øyne: Familien har invitert gjester, og lille Eddy tar med de andre barna på rommet sitt for å øve inn et lite show.

Han har dilla på låta «Barbie Girl» og de øver inn en liten koreografi. Selv tar han rollen som Aqua-Lene.

Men når han kommer ut i stua og vrikker og vrir seg og mimer til babystemmen i sangen, blir faren mørkere og mørkere i fjeset. Hva slags homo­tull er dette?

Han går fra bordet, innbitt. Sønnen skjønner ikke hva han har gjort galt.

Oppsetningen «Qui a tué mon père / Kven drap far min?» og boka den er basert på, er likevel full av ømhet for faren.

Louis viser fram farens varme sider, som da han ga etter for maset og kjøpte deluxe gavesett av filmen «Titanic» i julegave til sønnen – selv om han syns det var en femi gave.

Jeg ble så rørt og imponert over at Édouard Louis klarer å vise begge sider av faren og deres forhold, og tenkte at her må det ligge et stort forsoningsarbeid bak.

Fins det en metode vi andre kan lære av?

Det handler om å forstå livsvilkårene

Når jeg treffer forfatteren på Litteraturhuset, rett før lydsjekk med Sandra Kolstad og bokbad med Erlend Loe, holder hele ideen min om et intervju om forsoning på å rakne fra start:

– Forsoning på et individuelt nivå er ofte dømt til å mislykkes, sier Louis.

– Hvorfor?

– Det er for vanskelig å snakke med noen som har prøvd å ødelegge en i så mange år.

Da gutten Eddy Belleguele flyktet fra bygda til Paris og transformerte seg til Édouard Louis, fordypet han seg i sosiologi og litteratur.

Og han bruker et sosiologisk blikk som verktøy for å se på familien og oppveksten sin:

– Det jeg har prøvd å gjøre i mitt arbeid, er å løse opp hatet jeg følte for familien i barndommen, og erstatte det med en forståelse for sosial struktur, sosial vold, klassevold og fattigdom.

OK.

Forsoning og tilgivelse er to store ord, kanskje uoppnåelig i det virkelige liv. Så hva hvis forsoning handler om å forstå hvorfor noen handler som de gjør, og ikke nødvendigvis om total tilgivelse?

Det gjør det kanskje lettere.

Da Louis fikk utdannelse og avstand til landsbyen, begynte han å se på livsvilkårene til faren. Hvorfor oppførte han seg hensynsløst, rasistisk og homofobisk?

– Faren min hadde ikke tilgang til skole, til kultur, til film, til historiens kunnskap. Han visste ingenting om homo­seksualitet, han hadde bare lært skjellsordene.

At fattigdom var en årsak til brutaliteten i hjemmet deres, var noe Édouard Louis forsto etter hvert:

– Du vet hvor kjip du kan bli etter en dårlig dag på jobben, spør han.

Plutselig kjefter man på de man elsker mest, man er grinete og urettferdig. Dagen derpå skammer man seg.

– Tenk hvordan det er å stå i konstant fattigdom, konstant fysisk utmattelse, konstante spørsmål som: Hvordan skal vi få råd til neste middag eller til sko til ungene?

Forsoning med faren var faktisk ikke et mål opprinnelig, det oppsto av seg selv når Édouard begynte å se på krysspresset han sto i av klasse, kjønn, seksualitet.

– Så snart jeg begynte å prøve å forstå, løste hatet seg opp.

Ah! Det høres magisk og frigjørende ut. Men så er det forskjell på bok og virkelighet, da.

Da faren ble knust av sykdom og ydmykelser, tok han kontakt med sønnen igjen. Han leste bøkene hans, sa at han var stolt og klarte å godta at Édouard hadde guttekjæreste.

Men det var lettere å ha en dialog med faren sin i bokform enn i virkeligheten, oppdaget Louis. De hadde forsatt ikke samme språk, ikke samme verdier, ikke samme interesser.

– Vi kjeder oss når vi er sammen, det er sannheten, sier Louis med et smil.

Men den forsoningen han har oppnådd med familien i bøkene sine, den hjelper andre som kanskje ikke har språk, krefter eller ressurser til det samme:

– Jeg møter lesere som sier at de gjennom bøkene mine har klart å skape en forsoning i fantasien, selv om de ikke nødvendigvis har fått det til i virkeligheten.

På turneen i Norge og Danmark har flere kommet til ham og sagt at de også har opplevd en sånn Barbie girl-scene.

– Det er det kollektive rommet litteratur og annen kunst kan være, som jeg syns er veldig vakkert. Det er et mål for meg å skape et rom der folk kan kjenne seg igjen uten å måtte slåss selv.

Ukas ord

Jeg fikk lest så lite i sommer, så jeg har sjekka rundt med venner og kolleger for å finne ut om det var noen hete, nye navn som gjaldt.

Men det som preget norsk bokverden i sommerhalvåret, var jo dødsfall: Først Solstad i mars, så Ambjørnsen i juli og Bringsværd i august. Og det har preget nordmenns lesevalg.

For første gang på mange år tronet en novellesamling øverst på salgslistene i fem uker: Ambjørnsens «Sorgen i St. Peter Ording». Selv om alle de tre avdøde er bokaktuelle i år, måtte bibliotekene finne fram gamle hits til nye lesere.

Min kollega Ruben har i sommer hatt et leseprosjekt som var så koselig at jeg har valgt det som ukas ord:

Trykk for skrapemodus

Drit i hot girl summer, brat summer og Joakim Trier summer. Har du sett noe mer perfekt navn til en sommer-dille enn Dag S☀️lstad?

Etter å ha fulgt Leseklubbens dypdykk i «Genanse og verdighet», ville Ruben gå videre. I hans Solstad-sommer gikk «T-Singer» og «Irr! Grønt!» ned på høykant.

Og «T. Singer» føyk opp på pallplass blant Rubens favorittbøker, intet mindre.

Nå har han gitt seg i kast med første boka i Elling-serien. Kanskje er han i gang med en Ambjørnsen autumn?

Hamsun irriterer meg

I likhet med titusener av andre nordmenn følger jeg Leseklubbens pågående sesong om Hamsuns «Markens grøde».

Sist jeg leste den, var jeg 22 år gammel. Boka ga meg en dyp innsikt i den norske folkesjela: trangen til selvberging, skepsisen mot innblanding fra øvrigheta og vektingen av hardt arbeid over kos og moro.

Jeg hadde glemt masse, og koser meg glugg i hjel med Nils Johnsons opplesning, som fargelegger personene ypperlig med dialekter og talemåter. Jo da, her er jo et par barne­drap og litt utro­skap, men det går seg jo til, noen ganger til det bedre.

Det som er slående med «Markens grøde», er hvor god Hamsun er på å skildre hverdags­lykke og hverdags­kjærlighet, noe som ellers er ansett for å være litt kjedelig å lese om.

Og Hamsun skriver jo så vakkert om naturen! Jeg, som ellers hopper over lange skilderier, nyter hver setning om skog, mark og fjell.

Knut Hamsun skriver så nydelig om å bygge seg en gård langt oppi skauen, at man begynner å drømme om et par geiter og en åkerlapp. Og heri ligger problemet. For i mitt hode går ikke gårdsdriften til Isak Sellanrå opp.

Hamsun skriver ikke etterrettelig om hvor tøft bondelivet er.

Det virker for eksempel ikke som om de bruker dyra sine til mat. To voksne og tre barn trenger kjøtt, men det minker aldri i saueflokken. Tvert imot fordobler den seg fra år til år.

Koster de aldri på seg fårikål der i huset? Og den grisen Isak kommer trekkende hjem med, blir den noen gang til bacon og spekelår, eller fungerer den som kosegris for ungene?

Inger roper mann og barn inn til mat hver dag, men Hamsun skriver mistenkelig lite om hva som ligger på tallerkenene der i huset, bare at de spiser ost og potet.

Som en rekke lyttere har sendt inn melding om: «Markens grøde» minner mer om mobilspillet «Hay Day» enn om ekte gårdsdrift.

Jeg er verken Hamsun-ekspert eller gårdbruker, men jeg har lest andre bøker om nordisk bondeliv, og der er det langt tøffere.

Hos for eksempel Anne Karin Elstad og Lars Mytting er det ofte sulten som rår, avlinger slår feil, noen skader seg og får ikke pløyd åkeren. Norsk bondeliv rundt århundreskiftet handler mye om armod og nød.

Isak Sellanrå derimot, er en norsk Kong Midas. Alt han tar i blir til gull. Og det er her jeg føler at Knut Hamsun juger for oss, med gullpennen sin.

«Markens grøde» var en favoritt hos Hitler og de andre gammelnazistene, og er det fortsatt hos nynazister. Hamsuns ideologi er et stort tema i Hamsun­forskningen og blir viet en spesial­episode i Leseklubben:

Men har vi snakket nok om hvor mange par som har solgt leiligheten i byen og kjøpt seg et småbruk fordi de har lest denne boka?

De glossy D2-artiklene handler alltid om de som følger drømmen sin om et liv på gård, ikke om de som vender slukøret tilbake til rekkehus og mat fra Kiwi'n.

Ikke misforstå: Jeg elsker hvert minutt jeg tilbringer i selskap med Isak, Inger og de fargerike bifigurene: geskjeftige Gessler, ålete Oline, Brede LOLsen og kinky Barbro.

Det er en PERFEKT bok å lese i september, nå som vi høster det ypperste av markens grøde: kantareller, fårekjøtt og søte norske epler. Men jeg tror «Markens grøde» er litt mer fantasy enn jordbruksrealisme.

Her er tre bøker du bør lese hvis Hamsun har sjarmert deg, og du er på nippet til å skaffe deg småbruk:

Sånn, da skal jeg trekke meg tilbake og finne fram noen riktig gode høstbøker for deg å ta fram når kulda og regnet kommer. Og om halvannen uke har vi en ny nobelprisvinner å sette oss inn i.

Snakkes!

Siss

Kommentér

Er du enig med meg at livet i «Markens grøde» virker for godt til å være sant? Eller er jeg desillusjonert fordi tomatplantene mine ikke ga en eneste tomat i år?