Hvordan skal vi hjelpe – hvis vi ikke tør å si hvem det gjelder?

Statistikk fra SSB og politiet viser at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i enkelte typer voldskriminalitet. I 2023 ble nesten 9000 ungdommer under 18 år siktet for lovbrudd, og for menn med innvandrerbakgrunn i alderen 15–24 år var siktelsesraten nær dobbelt så høy som for resten av befolkningen.

Likevel vegrer mange seg for å ta samtalen. Vi holder tilbake – av frykt for stigmatisering, for å bli oppfattet som rasistiske og for å gi høyrepopulistiske krefter næring til sin retorikk. Men i forsøket på å skjerme ungdom fra stempling, risikerer vi å gjøre dem usynlige. Vi mister rommet for ærlige drøftinger og tiltak som faktisk treffer.

Æresnormer, kjønnsroller, skam, økonomisk marginalisering, fattigdom og trangboddhet påvirker valg og livsbaner. Når vi reduserer alt til bare strukturelle forhold, mister vi evnen til å forstå ungdommens virkelighet. Det er som å lese en bok med halve sidene revet ut – vi ser noe, men mister helheten – og dermed mister vi også muligheten til å møte ungdommene med tiltak som tar høyde for hele bildet.

Vi sier at vi er opptatt av mangfold. Vi lager kampanjer, prosjekter og seminarer om inkludering, representasjon og fellesskap. Men det virker som om mangfold bare tåler det som er positivt og oppløftende. Når det kommer til det vanskelige – som vold, kriminalitet og utenforskap – blir minoritetstilhørighet plutselig et tema vi ikke vil røre ved. Da legger vi lokk på det, som om det å sette ord på virkeligheten automatisk gjør oss til stigmatiserende eller rasistiske.

Dette handler ikke om å «kulturellisere» problemer, men om å erkjenne at livserfaringer formes av både kultur, migrasjon og samfunnsstrukturer. Uten denne forståelsen blir tiltakene generelle – som å behandle symptomer uten å kjenne diagnosen.

For å hjelpe må vi forstå ungdommens kontekst i dybden. Mange formes i et landskap av lojalitet til foreldre, søsken og storfamilie. Noen går inn i kriminalitet for å forsørge familien, beskytte søsken eller oppfylle forventninger om å bidra økonomisk. Andre trekkes inn av fellesskapet og tryggheten gjenger tilsynelatende tilbyr, særlig når alternative arenaer for mestring og tilhørighet mangler. Mange har også foreldre som selv aldri har blitt fullt ut inkludert i samfunnet, eller som har erfart mistillit fra omgivelsene og offentlige tjenester – erfaringer som uunngåelig preger barna og deres forhold til majoritetssamfunnet. Å møte disse ungdommene uten å forstå foreldrenes erfaringer og tillitsbrudd, er å overse en sentral del av puslespillet. Nettopp her blir kulturkompetanse avgjørende – for å kunne lese hele bildet, bygge tillit og finne tiltak som faktisk treffer. Hvis vi ikke våger å spørre, bygge tillit og møte hele familien, risikerer vi å bomme på det som faktisk kan endre liv.

For å forstå og hjelpe ungdom som står i slike utfordringer, holder det ikke med individfokus alene. Vi må ha kompetanse til å se at mange av utfordringene ungdommene strever med, ligger i familie- og relasjonsstrukturer.

Her blir kulturkompetanse avgjørende: Å vite hvordan æresbegreper fungerer, hvordan foreldrerollen forstås, og hvordan migrasjonserfaringer påvirker tillit. Dette kan avgjøre om en ungdom ser oss som støtte eller trussel.

Det handler ikke om å plassere skyld, men om å forstå sammenhenger. Når vi tier, overlater vi debatten til dem som forenkler og polariserer. Å erkjenne overrepresentasjon er ikke å være mot dem det gjelder, men å ville finne løsninger som virker.

Vi må også utfordre egne fagmiljøer. For ofte gjemmer vi oss bak ord som «kompleksitet» eller «traumebevisst omsorg» uten å konkretisere. Hvordan kan vi gi riktig hjelp hvis vi ikke vet hva som faktisk er traumet – eller om ungdommen bærer på familiens traume?

Å forstå minoritetsungdom handler om å navigere i skjæringspunktet mellom individets behov, familieforventninger og samfunnets rammer. Makt, skam og ære kan være usynlige drivere bak atferd. Uten dette kan selv gode tiltak mislykkes.

Lik behandling betyr ikke å behandle alle likt, men å tilpasse tiltak til den enkeltes behov. Vi trenger ikke mer kontroll – vi trenger mer innsikt. Det krever fagpersoner som kan lese atferd, kommunisere tydelig og bygge varig tillit. Tillit skapes ikke i et møte, men over tid.

Kompetanse er også å se mønstre, forstå maktbalanser, tolke stillhet og fange subtile tegn på utenforskap. Det handler om å være til stede der ungdommene er – på fritidsarenaer, i skolegården, på nett – og bygge relasjoner som varer.

Kultur påvirker handlingsrommet, ikke som forklaring alene, men som en del av helheten. Hjelpere må tørre å spørre om æresnormer, kjønnsroller, forventninger og skam – samtidig som de ser økonomiske, sosiale og psykologiske faktorer.

Å snakke sant om hvem som rammes og hvem som rammer, krever mot. Men det er dette motet som gjør at vi kan sette inn riktige tiltak, på riktig tidspunkt, for riktig person. Vi må tørre å møte virkeligheten – sammen.