Hvordan kunne en viktoriansk salongsport bli Kinas nasjonalidrett?

I perioder har Kina hatt mer enn 30 millioner satsende konkurransespillere i bordtennis, skriver Fred Radenbach. Til venstre på bildet er Kinas Wang Chuqin sammen med makkeren Sun Yingsha under kvartfinalen i OL 28. juli. Foto: Petros Giannakouris, AP/NTB

Det var gjennom offer og lidelse for nasjonen at Kina skulle reise seg. Bordtennis viste at det var mulig.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Anslagsvis 350 millioner kinesere ser på olympisk bordtennis fra Paris. Hjemme er spillere som Fan «lille tjukken» Zhendong og kvinnenes ener Sun «lille djevel» Yingsha superstjerner. Men hvordan kunne en viktoriansk salongsport bli Folkerepublikkens nasjonalidrett – eller som kineserne sier, guó qiú: «Nasjonens ball»?

Ønsket å hevde seg innen sport

I Kina er årene 1839 til 1949 kjent som «hundre års ydmykelser». Perioden endte med at Mao Zedong proklamerte Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949. Kuomintang, den tapende parten etter en opprivende borgerkrig, flyktet til Taiwan og dannet Republikken Kina.

Sult, okkupasjon og krigsnederlag hadde på dette tidspunktet gitt Kina den lite flatterende tittelen «Asias syke mann». Behovet for oppreisning etter ydmykelsene har siden blitt en hjørnesten i den moderne kinesiske selvforståelsen – og det som har gitt bordtennis dens fremtredende rolle.

Den unge Folkerepublikken ønsket umiddelbart å hevde seg innen sport. Den nasjonale kroppen skulle leges ved hjelp av fysisk trening. Problemet var bare at ingen lot dem delta.

Organisasjoner som Den internasjonale olympiske komité (IOC) inkluderte Taiwan, og man kunne jo ikke ha to Kina-er.

Avslørt som sovjetisk spion

Innenfor ett særforbund var Folkerepublikken derimot velkommen. Ivor G. S. Montagu var en velhavende, britisk baronsønn. I filmverdenen arbeidet han med regissøren Alfred Hitchcock – han skulle senere bli avslørt som sovjetisk spion med kodenavn «Intelligentsia» – og han grunnla det internasjonale bordtennisforbundet ITTF.

Da Kina-avgjørelsen nådde ITTF i 1953, fikset kommunisten Montagu trekningen slik at Folkerepublikken fikk status som nasjon og Taiwan status som region.

Med én idrett tilgjengelig kastet Mao seg over bordtennis. Landsomfattende konkurranser ble utlyst, og 300.000 meldte seg til innsats for landslaget. Det var i Shanghai alene. Som et bevis på hva Folkerepublikken kunne oppnå om den bare fikk sjansen, vant Rong Guotuan VM i Dortmund, Vest-Tyskland i 1959 – kun seks år etter at bordtennissporten åpnet dørene sine.

Kina kåret sin første verdensmester uansett idrett.

«Kinas nye, spirituelle kjernevåpen»

«Vi har blitt ydmyket mange ganger. Sport er en måte å fjerne opplevelsen av underlegenhet, av hån», sa statsminister Zhou Enlai, mens formann Mao gratulerte Rong Guotuan personlig og kalte bordtennis for «Kinas nye, spirituelle kjernevåpen».

To år senere, i 1961, arrangerte Folkerepublikken VM på hjemmebane og vant lagkonkurransen mot erkefienden Japan. Spillerne var nå så populære at de måtte gå med ansiktsmasker i offentlige rom. Folket trodde at det ville bringe lykke å ta på dem.

Samtidig skjulte VM-seirene en omfattende hungersnød mellom 1959 og 1961. Bordtennisseirene ble brukt som et bevis på at landet likevel var på rett vei. Chī ku, sier kineserne: å spise bitterhet. Det var gjennom offer og lidelse for nasjonen at Kina skulle reise seg. Bordtennis viste at det var mulig.

Deretter fulgte kulturrevolusjonen med nye skader på mennesker og land. Men igjen kom bordtennissporten til hjelp. «Pingpongdiplomatiet» var en bemerkelsesverdig serie hendelser under VM i Nagoya i 1971 som førte president Richard Nixon og en aldrende Mao sammen. USA og Folkerepublikken innledet relasjoner etter at bordtennislandslagene ble sendt på besøksreiser. Et drøyt halvår etter VM erstattet Folkerepublikken Kina Taiwan i FN.

Bordtennisatletene som nasjonsbyggere

Bordtennis ble enda viktigere fordi kineserne var dyktige, men også av takknemlighet. I perioder har Kina hatt mer enn 30 millioner satsende konkurransespillere i idrettsutdanningen «dragesystemet» – i tillegg til flere hundre millioner som spiller i parker eller som valgfag på skolen.

Flere pingpongdiplomatier har siden hjulpet Folkerepublikken til å etablere internasjonale relasjoner. Det har resultert i mer enn politiske og økonomiske omveltninger. Også sportslig fikk Kina flere bein å stå på, og landet har utviklet seg til USAs fremste konkurrent i det olympiske medaljespeilet.

Den brede idrettssuksessen har redusert presset på bordtennisatletene som nasjonsbyggere. Sporten skal ikke rette opp ryggen på «Asias syke mann» alene lenger. Bordtennis ses derfor på med større pragmatisme i dag. Det nye er at kineserne har funnet ut hvor nyttig sporten er i medisinsk behandling. Nevrologiske sykdommer som Parkinsons eller aldersrelaterte symptomer – mange anbefales nå å ta opp sporten etter fylte 40.

Har bordtennis dermed mistet sin posisjon som landets nasjonalidrett? Nei, men statusen har normalisert seg. Bordtennis er i dag Kinas tredje eller fjerde største sport målt i tilskuere og penger, men har fortsatt nasjonalhistorisk betydning.

Spesielt eldre minnes chī ku og hvilke ofre som har løftet Folkerepublikkens anseelse, mens bordtennis banet veien inn i verdensfellesskapet.

Kinas flaggbærer i Paris er derfor ikke overraskende Ma «diktatoren» Long. Han er kanskje tidenes beste bordtennisspiller.