Hvordan håndtere EU-spørsmålet? Etabler en minioffentlighet!

En minioffentlighet som er utvalgt til å representere et bredt utvalg av synspunkter, vil tjene til å gi et mer solid fundament for en eventuell EU-søknad, skriver innleggsforfatteren. Bildet: statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen. Foto: Jonas Roosens

Etabler en minioffentlighet!

Krisene kommer i rask rekkefølge, nå også på det sikkerhetspolitiske området. Nato er ikke lenger til å stole på. EØS-avtalen gir adgang til det indre markedet, men ikke til de andre godene som EU har fremskaffet. Den gir ikke sikkerhet og beskytter oss hverken mot handelskrig eller pandemier, og den er problematisk med hensyn til demokrati.

Mange utredninger, også de bestilt av regjeringen, anbefaler nærmere samarbeid med EU. Hvordan det kan skje uten medlemskap, er uklart.

Brukt folkeavstemninger før

Må jeg virkelig ta stilling til EU nå? spør spaltist Edvard Botterli Udnæs i Aftenposten 7. mars. Han føler seg ikke helt bekvem med det på grunn av manglende kunnskap og dogmatisk debatt.

Han er ikke alene om det. Den kjente biologen Richard Dawkins uttalte om brexit-avstemningen at dette var altfor vanskelig for ham som lekmann å forstå. Vi har valgte politikere til å ta seg den saken.

Men Norge har brukt folkeavstemninger om EU-medlemskap før og må vel bruke det på nytt om en ny søknad skulle være aktuell.

Ledende politikere som er tilhengere av EU-medlemskap i prinsippet, vil imidlertid ikke lede an. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og Høyre-leder Erna Solberg er redde for splittelser i befolkningen og vil la saken modne. De vil ha stabile flertall på meningsmålinger over tid.

Grupper settes opp mot hverandre

Folkeavstemninger fører lett til polarisering. Grupper settes opp mot hverandre basert på en enkelt sak. De styres ofte av strategiske kampanjer som utnytter populistiske følelser, snarere enn av saklige argumenter og fakta.

Det gjelder å få borgerne til å stemme på gitte alternativer, ikke til å reflektere over hva som er et riktig alternativ.

Siden stemmegivning er hemmelig, blir ikke velgerne avkrevd begrunnelser for sine valg. De kan stemme som de vil, like gjerne basert på innskytelser og stemningsbølger som på veloverveide vurderinger.

Folkeavstemninger innbyr ikke til læring, heller til befestning av posisjoner. Ikke sjelden tar det lang tid å lege sår som oppstår rundt opphetede folkeavstemninger. De kan ha splittet partier, familier, vennekretser og lokalsamfunn.

Etablere en minioffentlighet

For å unngå slikt bør det organiseres en offentlig samtale om saken. Offentligheten er grunnleggende for demokratiet ettersom det er her alle har mulighet til å delta.

Offentlig debatt overbelastes imidlertid raskt med meninger og kan etterlate seg et forvirret inntrykk. I en situasjon med en fragmentert og medialisert offentlighet, godt sponset av internett, er det vanskelig å få til en saklig samtale om hva det står om.

Hva som imidlertid er mulig, er å etablere en minioffentlighet hvor grupper settes sammen for å diskutere saken. Med en offentlig samtale menes da ikke bare at folk skal få si hva de vil, men at de må begrunne sine påstander, forholde seg til fakta og høre på motargumenter.

Det er mange positive erfaringer med minioffentligheter, det være seg borgerpaneler, borgerforsamlinger, konsensuskonferanser, grunnlovskonventer. De fører til at polariseringen blir mindre, at gemyttene roer seg, og at deltagere fra tid til annen endrer mening. Respekten for motparten øker.

En slik samtale mellom partene i en minioffentlighet vil være å ta de politikerne som vil ha en kunnskapsbasert debatt, på ordet.

Mer solid fundament

I en offentlig forsamling må de som hevder et synspunkt eller går inn for en sak, være forberedt på å kunne gi grunner. De blir avkrevd begrunnelser for sine standpunkter. Om de vil ha forståelse hos andre, bli enige med dem, er de nødt til å bruke argumenter som andre forstår og aksepterer.

Man tilrettelegger for en slik debatt ved å fremlegge saksinformasjon, og også motinformasjon der det trengs. Der er ordstyrere som ikke lar falske eller urimelig påstander stå uimotsagt. TV-overføring vil bidra til å spre innholdet.

En minioffentlighet som er utvalgt til å representere et bredt utvalg av synspunkter, vil tjene til å gi et mer solid fundament for en eventuell EU-søknad.

Et stabilt flertall i meningsmålinger er ikke i seg selv et godt fundament. Meninger kan svinge i takt med hvor fremgangsrik EU synes å være, eller i takt med utsikter til egen vinning. Slike flertall er ustabile og er ikke i tråd med EU-prosjektet som operer med en forestilling om det felles beste for Europa.

Med brexit friskt i minne er det lite fristende å inngå i medlemskapsforhandlinger med land hvor nyttekalkylen er enerådende. Noe ganger blir solidaritet avkrevd, noen ganger må man ofre noe for fellesskapet, noen ganger må man sette sine egne interesser til side for å oppnå høyere mål, som for eksempel fred og demokrati.

Forløper for folkeavstemning

Det er også derfor en minioffentlighet hvor motstandere og tilhengere må forholde seg til hverandres argument, er interessant. En slik organisert debatt vil få frem hva som egentlig er motivasjonen for tilhengerne av medlemskap.

Har de gode argumenter for sitt standpunkt? En minioffentlighet er ikke tenkt som en erstatning for en folkeavstemning, men som en forløper for den. Det er en måte å få opp kunnskapsgrunnlaget og klargjøre verdifellesskapet på.

En slik debatt er et bolverk også mot de problemene Udnæs ser i dagens situasjon, med faren for utenlandsk valgpåvirkning og lettvinte karakteristikker av meningsmotstandere.