Hvor snar er egentlig en snarvei?

– Du marsjerer liksom ikke rett gjennom hekken til naboen, sier Torbjørn Ekelund.

Nei, du gjør ikke det. Men å tråkke rett over den kommunale plenen på vei til toget, det går helt fint.

Mest sannsynlig så tenker du ikke over det selv.

Over hele Norges land kan du se små og store snarveier som ingen har planlagt.

Gress og beplantning har måttet vike vei, til fordel for tidsbesparende nordmenn. Sti-entusiast og forfatter, Torbjørn Ekelund kaller det små kost-nytte-analyser.

– Snarveier er et grafisk bilde på hvordan menneskenes hjerner fungerer når de må ta raske beslutninger, ofte basert på kost-nytte og minste motstands vei.

Etter at Ekelund fikk en sykdom som tvang ham til å slutte å bruke bil, så begynte han å gå. Overalt. Uansett hvor langt det var.

Bevis på fri vilje?

En sti og en snarvei har mye felles: målet er å på lettest mulig måte komme seg frem. Men for en snarvei, så er det ikke bare den mest behagelige traseen som står i fokus, men også den raskeste.

En helt vanlig hverdag på Adamstuen i Oslo. Lett snødekke. Det var da Ekelund selv ble bevisst på den menneskelige kraften i de små snarveiene.

– På grunn av snøen kunne jeg tydelig se hvordan folk intuitivt kuttet hjørner og laget stier forbi brøytingen – det var en slags fortelling om menneskers instinktive handlinger.

Disse gangveiene som mang en landskapsarkitekt hadde utviklet, var over år blitt utsatt for hverdagslig anarkisme.

– Snarveier er en manifestasjon av den frie vilje, og resultatet av mange individer som har foretatt akkurat den samme instinktive vurdering, sier Ekelund.

Erfaringene og besettelsen fra tiden etter at han begynte å gå, ble til boken «Stienes historie».

Det vi snakker om her er på engelsk kalt «desire paths», eller «ønskestier», om du vil.

Men sparer du egentlig noe særlig tid på å ta en snarvei? Det skal vi snart finne ut av, men for hvert feilskjær i byplanleggingen, kommer det et sukk fra en landskapsarkitekt.

Hensynsløsgjengere?

– Vi vil jo unngå unødvendig konflikt, svarer en av arkitektene.

Når du planlegger et byområde er det mye å tenke på. Bygningene skal ha plass. Bilene skal ha vei. Sykkelsti. Fortau. Skal undergangen ligge nærmest skolen, eller eldresenteret? Er det kvikkleire? Vernede trær? Flomutsatt område..?

Lenge var det vanlig at landskapsarkitekter var ute i det landskapet som skulle tegnes for å se hvilke veier som ble brukt. En slags «snar-veiledning».

I dag er praksisen på vikende front.

Likevel så har noen landskapsplanleggere noen ess i ermet. Som Rune Skarstein, landskapsarkitekt i COWI, påpeker:

– Du kan kanalisere trafikken med trær og busker og vegetasjon. Men hvis formen er uhensiktsmessig i forhold til funksjonen, så blir det fort feil.

Men feil for hvem? Det er lett å trekke frem hastende mennesker som skal rekke «ett-eller-annet».

Bare se på Råde togstasjon.

Et yndet sted for mang en bilist som skal pendle til Oslo. Først må du rundt en stor hekk, forbi et gjerde og... hvorfor ikke bare ta snarveien gjennom buskaset egentlig?

Du kan jo se for deg folk i blyantskjørt eller dress klatre over idet togkonduktøren blåser i fløyten.

Tiden av veien?

En snarveis store mantra er å spare litt tid. Spørsmålet er: hvor mye?

NRK bestemte seg for å teste ved hjelp av en stoppeklokke, en drone og generelt noen stopp i nærheten av Østfoldbanen.

Vi begynner med en klassiker, nemlig «hjørnekutteren». Hvorfor gå i en nesten 90 graders vinkel når du kan gå rett frem?

Å gå den asfalterte veien tok oss 39 sekunder. Snarveien tok 30 sekunder. Regnestykket blir jo enkelt: 9 sekunder spart altså.

Neste snarvei ut i rekken ligger ved ærverdige Gamlebyen i Fredrikstad. Ønskestien går fra et boligfelt, og mot en populær ferge. Noe som kan ha noe med sti-etableringen å gjøre.

Resultatet? Original tid tar 1 minutt og 19 sekunder.

Snarveitiden: 1 minutt og 1 sekund.

18 sekunder spart der altså.

For dem som skal rekke byfergen, kan sekundene ha litt å si.

Men for flere er asfaltvegringen en pur og ren glede.

– Jeg går nok en snarvei hver dag. Men med hund da. Hvis du går en snarvei, så kommer du ofte til så mange rare plasser. Og du får sett så mye mer enn hvis du kjører bil eller sykler, sier Turid Sætervoll som vi møter på halvveien.

Er du litt skuffet over tidsbesparingen? Sjekk faktaboksen og test din nærmeste snarvei.

Men det finnes noen kommuner som tar folkets ørkenvandring på alvor.

For hva er vel deiligere enn etterpåklokskap?

Vi må til Sarpsborg.

Ga etter for «presset»

Stedet heter Glengshølen. Tilstanden er solfylt. Et stort åpent område, med sti langs vannet. I parkens andre ende: en bilvei inn til et boligfelt som huser folket med høyest medianinntekt i kommunen. Parken er hinderet du må passere for å komme deg til Sarpsborg togstasjon.

For å komme til stasjonen har du flere muligheter.

Alternativ én: Du kan følge stien som går langs vannet, nesten bort til lekeplassen, så slakt til og litt tilbake igjen.

Alternativt to: Du tar den nokså rette veien rett til togstasjonen.

For ett par år siden var stien nærmest i bildet kun et slags dike. Men godt etablert.

Hele 46 sekunder sparte du, og offeret var de ikke-lenger-så-hvite joggeskoene.

Men så kommunen kom på banen. La litt grus. Plantet noen lyktestolper, og vips:

– Nå er det lettere for folk å gå her, sier Marie Aune, veiingeniør i Sarpsborg

kommune.

De jobber nå med å kartlegge byens snarveier med mål om å gjøre det litt lettere å gå for de aller fleste. Det kan være en liten trapp ned en skråning eller en gang-brygge over svabergene.

– Vi håper folk vil velge to bein i stedet for fire, sier Aune og sikter til bilen.

Ved (snar-)veis ende

Etter å ha kartlagt mang en sti i inn- og utland, så har NRK erfart at de aller fleste sparer deg for tid. Desto mer «utfordrende» snarveien er, desto flere sekunder får du i banken. Det kan være en bratt skråning, over en halv-trafikkert vei eller gjennom et gjerde.

Stedene hvor det koster lite å tusle, er også de hvor minst tid spares.

I gjennomsnitt kun spares rundt 23 prosent av mulig brukt tid.

Men, ifølge psykologspesialisten, Jan-Ole Hesselberg, så er det ikke bare tiden som preger vår snarveivandring.

– Noen er veldig i opposisjon til autoriteter og finner glede av sånt. De kan legge ganske mye innsats i å unngå nettopp en etablert vei. Mens andre er jo veldig autoritetstro, og kunne ikke tenke seg å gjøre noe annet, sier Hesselberg.

Psykologen påpeker at folks veier ofte er uransakelige. Hvilken vei man tar kan drives av alt fra dagsfølelsen, lite rasjonalitet og ikke minst hva andre har gjort før deg.

– Den sterkeste faktoren for vår egen atferd er hva andre gjør. Så når du ser en godt opptråkket sti til høyre for deg, så øker det sannsynligheten for at du går den, sammenlignet med om det er en veldig svak og synlig sti der.

For uansett, så må du huske at det er ikke alltid veien som er målet.

Ofte er målet bare å komme frem. Og gjerne raskt.