Hvis det ikke er mulig å få vindkraft her – hvor ellers kan det plasseres?

Med tre hederlige unntak har en samlet høyreside – godt hjulpet av R og SV – nylig satt foten ned for videre kunnskapsinnhenting i det som kunne blitt Lillesands viktige bidrag til fornybar energiforsyning. Var alt dette snakket om å komme bort fra fossilsamfunnet kun fluffy blomsterprat som skulle skape et inntrykk av at klimautfordringen ble tatt på alvor?

Jeg har ikke noe problem med å erkjenne et nederlag – prosjektet med energihub ved Kjerlingland industriområde er nå endelig skrinlagt. Det jeg har problemer med er argumentasjonen om at det var av hensyn til naturen en sa nei. Hvis det ikke er mulig å få til produksjon av vindkraft her – hvor ellers kan det plasseres?

De to mellomstore vindmøllene var planlagt satt opp i et veikryss ved E 18. Her har vettløse veibyggere allerede sprengt ut enorme mengder med fjell for å gi plass til en snorrett, firefelts vei. Landskapet er så ettertrykkelig maltraktert at det ikke engang var behov for ytterlige sprengningsarbeider – til og med veien til tomta var ferdig anlagt. Visuelt ville møllene ha vært synlige mellom verdens høyeste frittstående klatretårn og et kommende kommunalt vanntårn. Eneste forskjell på installasjonene er at det to vindmøllene ville ha rotorblader som beveget seg. Total høyde til ytterste vingespiss ville vært 112 meter.

Motstanden mot skjemmende monstermaster er forståelig og riktig. Grådig blåruss har i alt for lang tid brukt klimaargumentet som en blankofullmakt til å rasere verdifull natur. I Fosen-saken kjørte kraftkåte politikere bulldoser over lokalbefolkningen og ignorerte lenge dommen der Høyesterett har slått fast at vindparken er i strid med urfolks rettigheter. I MDG er vi krystallklare på at vi vil ikke ha vindkraft i uberørt natur.

I Lillesand hadde vi i forrige periode en opprivende strid om tre planlagte gigantmaster på Norbø. Heldigvis klarte vi i ellevte time å samle oss slik at vi nærmest enstemmig fikk stoppet galskapen. Lokalt er vi i MDG stolte over å være kompromissløse i å motsette oss unødvendige naturinngrep – seinest viste vi det på Skauerøya. Vi er med rette beskyldt for å være det partiet som er mest restriktiv med å gi dispensasjon for bygging i strandsona. Men trenger vi å si nei til alt? Det handlet om to master – vi skal ikke bombardere hver knatt og knøs mellom Ulvøysund og Saltholmen med rotorblader.

Kjerlingland industriområde i Lillesand er på mange måte arnestedet for Nærenergireformen som MDG foreslo og som nylig ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Inspirasjon i arbeidet fikk vi under et besøk hos Gorines. Virksomheten har installert 2000 paneler med solceller, etablert stor batteribank, boret energibrønner og bygd basseng som lagrer varmt vann. Omtrent det eneste som mangler for å gjøre bedriften hundre prosent selvforsynt med energi er en 60 meter høy vindmølle. Tiltak som dette som viser at det er mulig å komme i mål med det grønne skifte.

Prosjektet i Bjellandsåsen – på andre siden av E 18 – skulle være neste steg i utbygginga av energinettverket. I tillegg til de to planlagte vindturbinene skulle det monteres solpaneler i sikkerhetssona samt et anlegg for hydrogen. Etableringen skulle finansiers av lokale krefter. Dette er viktig, for mye av den rettmessige kritikken som har kommet mot vind-industrien går på at eierne gjemmer seg bak suspekte holdnings-selskap i skatteparadiser.

Og så må det presiseres at bystyret i Lillesand ikke skulle gi et endelig ja eller nei til utbygging. Det tiltakshaver ba om var om et signal om å gå videre med en utredning av miljø- og naturkonsekvensene av et mulig energiprosjekt. Vår bekymring var spesielt knyttet til lekkasje av sulfid - dette er noe vi aldri tar lett på i Lillesand. Av den grunn måtte vi ha absolutte garantier der eventuelle grunnarbeider ikke medfører sprenging av fjell eller boring som kan utløse miljøødeleggelser.

Med knappest mulig margin sa det politiske flertallet nei til innhenting av mer kunnskap. Slik konstellasjonen er i Lillesand var det ikke nok at samtlige representanter fra AP, SP, V, KrF og MDG - samt tre fra Høyre - støttet kravlisten på åtte punkter som vi ønsket svar på før vi ville vurdere å si endelig ja eller nei til prosjektet i Bjellandsåsen.

Nå må nei-siden komme opp med noen gode alternativer for å speede opp elektrifiseringa. I Regionplan 2030 - som samtlige kommuner på Agder har sluttet seg til, er målet å få til omstillingen til et samfunn med lavere utslipp av skadelige klimagasser. Er denne planen kun rosa prosa med uforpliktende tekster snekret sammen på seminar?

Det haster med tiltak. Været går på steroider og flommene i Europa viser at klimaendringene allerede er her. Derfor trengs det kjappe og kraftfulle tiltak for å oppfylle Parisavtalen. Vi må ut av oljetåka og av den grunn er det beklagelig at det sies nei til innhenting mer kunnskap i et gryteklart prosjekt som kunne ha bidratt til kortreist, fossilfri energiproduksjon.