Det er sol ute og jeg sitter her inne med mørke skyer hengende over meg. Hvem forsvarer de ungdommene som sliter mest i samfunnet? Hvem støtter disse «umulige» unge menneskene? Hvem ser DEM bak alle advarsler fra politi og politikere, de folkene med ett overordnet ansvar og troverdighet.
Politiet tyr til media der de snakker om statistikker og urovekkende tall. De snakker med politikere for å finne løsninger. De peker på lovverket og mener det har blitt verre etter at de ikke lenger kan ransake ungdommer. Selv har de valgt denne utdannelsen frivillig. Drømmejobben, hvor mange ikke får jobb fordi etaten nedrustes jevnt og trutt. For skal man se på det objektivt så er dette en av de største «drittjobbene» i samfunnet. Der resten av oss skånes for inntrykk av verste sort, er dette med på å endre dem både i holdninger, tankemønster og som mennekser.
Sånn er det for disse ungdommene også. De har opplevd og sett ting som har endret dem. Kanskje for livet. En «quick fix» er neppe løsningen. Har man lest litt psykologi, vært i behandling for traumer slik jeg har, så vet man at det finnes ikke noe slikt som en «effektiv løsning» for disse ungdommene. Det kan ta mange, mange år! Jo mer som skal effektiviseres, nedprioriteres, og ordnes i full fart jo mer blir resultatet der etter. Vi vet bedre i disse tider, for straff gir ikke økt mestringsfølelse ei heller respekt.
Disse ungdommene lever i en boble. Systemet mot dem, voksne mot barn. Politiet er forvirret og vet ikke hvor grensene går. De kan ikke lenger ransake barn. Hvem vil ha en finger opp i rumpa på leting etter ett par gram med hva som helst? Vil du? Se det fra dette perspektivet: Hvor desperat er man når å stappe noe opp i rumpa ser ut som eneste utvei? Og hvem i samfunnet er så desperat at man kun lever for neste virkelighetsflukt? Det må være de sykeste blant oss, de mest desperate. De trenger hjelp, de trenger å bli sett. De utøver vold og de truer. De har ikke andre verktøy, de har kanskje bare fått hard behandling. Jeg kan garantere at selvfølelsen er på bunn, da dette ikke oser av handlinger fylt med stolthet.
De vil bygge enda en institusjon. Nå sitter det folk på min alder som grøsser bare St. Hansgården nevnes. For hvem vet hva som skjer der inne når dørene lukkes? Det vet bare de som jobber der og disse barna. Troverdighetens tyngde skal nok engang veies mot de voksene der. Til fordel for de som går hjem med fylte lommebøker når arbeidsdagen er over, de som har noe å miste. Det har ikke disse barna. De har allerede mistet alt. Til og med troen på seg selv.
Statistikker viser oss mye om den psykiske helsen til barn og unge idag. De viser tall på at alkohol er det rusmiddelet som foretrekkes blant unge og at kokain bruken har skutt i været. Dette er rusmidler som ofte kombineres. Det er en kjensgjerning at voksene kjøper alkohol til barna sine, da de tror dette er tryggere. Dessverre har det motsatt effekt. Det fører til drikkepress, det deles ut til andre ungdommer. Man bidrar direkte til at barn og unge kan drikke seg fulle, og man tror kanskje at de kun drikker det de får med seg men det er nok langt fra sannheten. Man viser også som voksen at det ikke er så viktig eller nødvendig og følge loven. Det er jammen ikke bare bare å skjønne alvoret i det da. Så hvordan hjelper vi de på kanten? En måte er å stå sammen. En annen er å se viktigheten av grundig arbeid.
Nå vet ikke jeg hva slags statistikker politiet bruker, men antar at det er deres egne tall. De verste tallene man finner. Jeg synes at politikerne skal sette seg grundig inn dette, når de nå på ny skal ta valg på vegne av de med minst troverdighet i samfunnet. For selv om sola skinner så må man lære å verdsette den. Først da kan man kjenne varmen. Først da kan den fordampe bort mørke skyer i sinnet. Det er en kunst å nyte her og nå, og ikke være i konstant overlevelsesmodus.
Anne-Silje Noreng
Kilder: Innføring i psykologi halvårs studium, livserfaring, Forskning.no, Helsedirektoratets nettsider, Av og til.no, Blå Kors’ nettsider og utallige samtaler med folk fra alle samfunnslag.