Hvem er aller, aller, aller, aller mest imot EU? Det er spørsmålet. Sp tror de har svaret

KOMMENTAR: Skilsmissen fra Ap ga ikke den oppturen mange i Senterpartiet håpet på. Nå blir det Trygve mot Sylvi. Hvem er mest imot EU?

Heia Norge og et veldig høylydt NEI til EU er fortsatt både forrett, hovedrett og dessert i Senterpartiets politikk. Her åpner partileder Trygve Slagsvold Vedum landsmøtet med tale i Haugesund. Foto: Jan Kåre Ness / NTB

Trygve Slagsvold Vedum ble tatt imot med stormende applaus da han åpnet Senterpartiets landsmøte i Haugesund fredag morgen. Selv om Senterpartiet for tiden er et ganske lite parti, viser tallet på delegater at partiet fortsatt er en makt å regne med i små og halvstore kommuner landet over.

Mens de elendige meningsmålingene ville utløst både panikk og lederstrid og sjelegranskning i mange andre partier, har Senterpartiet tydeligvis urtviklet en form for immunitet. Elendige målinger har de sett før, og slike perioder har vært avløst av heftige oppturer. Sist Senterpartiet var virkelig i vinden, var 20-tallet å se på meningsmålingene.

Berg-og-dalbane

Vedum har ledet Senterpartiet siden 2014, og han har opplevd både historisk popularitet og omtrent like historisk upopularitet. Hans taktikk har så og si hele veien vært tuftet på grunnsteinen i Senterpartiet: Nei til EU, klar front mot sentralisering og «Oslo-dominans», og å etablere Fremskrittspartiet som en klar politisk hovedmotstander. Og dermed en klar populistisk dreiing av Senterpartiet for å spille på Frps banehalvdel. Det siste har ikke lykkes, så langt.

Frp fosser fram og har til tider vært Norges største parti. Senterpartiet har tapt 150.000 velgere. Heldigvis, sies det i Haugesund, det er et halvt år til valget, og bare se på Arbeiderpartiet.

Etter at statsminister Støre tvang Senterpartiet ut av regjering, et brudd som mange i Senterpartiet riktig nok var tilhengere av, har Aps popularitet skutt i været. Det er ikke lenger en fantasi å drømme om fortsatt rødgrønn regjering etter valget. Stoltenback og en kritisk utenrikspolitisk situasjon har selvsagt også hjulpet Støre , fordi velgere søker trygghet i en utrygg verden.

Jonas og Jens har en tyngde i utenrikspolitikken som ingen andre partier kan matche, og i alle fall ikke Sp. Der er det stort sett Norge som gjelder. Men: Sp har tyngde på nasjonal beredskap. Partiet har jobbet for å styrke beredskapen og forsvaret lenge før det ble politisk allemannseie.

Utro velgere

Ved inngangen til 2022 var Senterpartiet nesten historisk populært. Bare tre år seinere har velgerne snudd seg bort i avsky, tydeligvis. Velgere er mer utro nå for tida, det er en trend som begynner å bli veldig tydelig. Støres og Aps ekstreme makeover er jo kroneksempelet. Frps plutselige rakettvekst er et annet.

Torsdag ble det lagt fram en ny krisemåling, der Sp i en meningsmåling for Adresseavisa mister stortingsmandatet i Nord-Trøndelag, et mandat som i tiår har vært regnet som fullstendig bombesikkert. Nå kan det komme til å handle om kamp mot sperregrensa på 4 prosent, hvis partiet ikke klarer å snu tendensen.

Likevel var partileder Trygve Slagsvold Vedum på offensiven. Og det er ingen tegn til noe opprør mot Vedum. Ikke så langt, i alle fall. Et krise-valg i høst kan selvsagt endre dette. Han har jo sittet ganske lenge nå.

Nei, nei og atter nei!

– Vi er nasjonalstatspartiet, erklærte han, med adresse til EU-entusiastene i andre partier.

Nei til EU er fortsatt grunnsetningen og trosberetningen for dem som er medlemmer i Senterpartiet. Derfor langvarig applaus til Vedum når han taler Brussel midt imot.

Så er det et problem at Frp de siste årene (i alle fall verbalt) har blitt omtrent en like stor EU-motstander som Sp. Skepsis mot Brussel og overnasjonal myndighet er en høyrepopulistisk kjernesak i mange europeiske land. Frp har stjålet velgere som har EU-skepsis, men ikke nødvendigvis raus landbrukspolitikk, som hjertesak. Ved kommunevalget for to år siden ble Sp også utsatt for velger-nasking fra fusentastene i Industri- og næringspartiet (INP).

Nå er døgnfluen INP selvskadet og stort sett utradert, men velgerne som flyktet dit i 2023 har ikke gått til Senterpartiet. De sier de vil stemme Frp.

Men Senterpartiet kan nesten ikke annet enn å insistere på at om Frp er imot EU, så er Senterpartiet ENDA MER IMOT.

By mot land

Den klassiske konfliktaksen mellom sentrum og periferi vil Sp selvsagt også forsøke å få liv i igjen, for eksempel ved å hakke løs på helseforetakene og deres trang til å legge ned og sentralisere helsetilbud. Vedum håper nok (litt) på et nytt kontroversielt nedleggingsforslag og et skikkelig opprør et eller annet sted. Det vil han kunne dra nytte av.

Vedum snakker fortsatt litt fnisete om dieselbilen han kjører, noe som er nok et eksempel på at det er Frp og Sylvi Listhaug (en annen diesel-entusiast) som er hovedmotstanderen. Men Frp er ENDA MER IMOT brysomme klimatiltak enn Sp. Det er et problem.

Og så kom jo ergerlig nok det nyskilte og brått populistiske Ap lynraskt på banen med Norgespris på strøm og fratok dermed Vedum et kort han hadde tenkt å spille ut igjen og igjen i valgkampen. Og velgerne har i takt med vårløsninga blitt mindre opptatt av strømprisen og mer opptatt av om det kan bli krig og om renta ikke skal ned likevel.

Skilt eller separert?

Jeg er nesten sikker på at Senterpartiet ikke kan falle så mye mer, altså at det er mer sannsynlig med en viss framgang fram mot valget. Det som er spennende da, er om partiet også kan havne i den forgjettede vippeposisjonen dersom framgangen til venstresida og særlig Ap fortsetter. Kan det hende at Ap og Sp ikke er skilt, bare separert? Trengte de bare litt tid for seg selv og mulighet til å date andre en periode?

For Sp er jo fortsatt et parti som søker makt, og som vil fryde seg over å bli unnværlige. Da må de klare å stjele tilbake velgere som for tiden er mer glade i Sylvi enn Trygve.