Hva skjer med barnehagene våre? Her er fire spørsmål til byråden.

Det er kjent at barn lærer å regulere følelsene sine ved hjelp av trygge voksne rundt seg. Færre voksne betyr mindre slik regulering, skriver psykologspesialist Jørgen Flor. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

13-åringer kaster granater. Samtidig sier byrådet at de vil satse på forebygging, men kutter der forebyggingen faktisk skjer – i barnehager og skoler.

Mine barn går i en barnehage i bydel Grorud i Oslo. Forrige uke fikk vi beskjed på foreldremøtet om kraftig innstramming i vikarbruken. Bydelene er bedt om å spare penger. Lignende beskjeder kommer fra andre barnehager.

Noen steder bes foreldrene om å levere senere og hente tidligere eller om å gi beskjed på forhånd dersom barna kommer senere. På det viset kan de ha færre ansatte på jobb. Foreldre bes også om å akseptere at barna leveres til andre team enn de hører til.

Vi foreldre følger slike oppfordringer om «dugnadsarbeid». Vi tilpasser oss og «gjør så godt vi kan» for å hjelpe de ansatte til å hjelpe barna våre. Slik blir avvik og lovbrudd mindre synlige – i alle fall for en stund.

I mellomtiden betaler barna våre prisen.

Utrygge barn

Det er kjent at barn lærer å regulere følelsene sine ved hjelp av trygge voksne rundt seg. Færre voksne betyr mindre slik regulering.

Mine barn har allerede grått fordi førskolen ble avlyst dagen i forveien. En mamma forteller om en fortvilt 4-åring med vondt i magen. Han ville ikke gå på do fordi det ikke var noen kjente voksne på avdelingen for å hjelpe ham. En pappa beskriver hvordan hans blir barnet stille, utilpass og har mange uhell på slike dager.

I barnehagen vår får vi nå beskjed dagen før om at alle barna skal leveres ute fordi det er for lite personale. Det medfører et uoversiktlig miljø med nærmere 80 barn og ukjente voksne for mange av dem. Slik får de mest sårbare dårligere vilkår for å bli sett og anerkjent med sine behov.

Plutselig må små barn spise med ukjente voksne eller dele rom med dobbelt så mange barn. Slik skapes utrygghet.

I min jobb som sakkyndig psykolog for barn i barnevernet og i rettsvesenet, påpeker jeg ofte hvor viktig det er for barn med forutsigbarhet og struktur. Slik kan barn lære og utvikle seg. Barn lærer å stole på verden når avtaler følges. Når voksne endrer planer på kort varsel og uten mening for barna, lærer de ubevisst det motsatte: at noe som er viktig for dem, plutselig kan forsvinne.

Fire konkrete spørsmål

Jeg har fire konkrete spørsmål til Julie Remen Midtgarden (Høyre), som er byråd for utdanning og politisk ansvarlig for det som skjer med barnehagene våre:

1. Mener byråden at Oslo-barnehagene har brukt vikarer unødig de siste årene?
   Hvis vikarbruken ikke har vært unødig: Hvordan kan byrådet stramme inn uten at driften blir uforsvarlig?
2. Byrådet skal spare inn flere millioner på de arenaene hvor barna våre lærer seg å bli trygge, skaper tilhørighet og bygger motstandskraft. Samtidig løper litt eldre barn rundt og kaster håndgranater. Tenker byråden at det er en sammenheng mellom barns velferd i barnehagen og senere problemer i skole- og ungdomsalder?
3. Mener byråden at småbarnsforeldre skal bidra med dugnadsarbeid for at lovpålagte tjenester skal fungere?
4. Hvordan vil byråden forhindre sykmeldinger og langtidsfravær hos fast ansatte når vikarer ikke settes inn ved sykdom?

Setter vi kuttene i Oslo-budsjettet i sammenheng med nedbyggingen av barne- og ungdomspsykiatrien, tegnes et dystert bilde av et samfunn som ikke lenger er villig til å ta vare på barna våre.

De samme politikerne som snakker om «forebygging» i rus- og kriminalitetspolitikken, skaper uforutsigbarhet og utrygghet i dagens barnehager. Slik får vi økt behov for psykisk helsevern og barnevern, mer kriminalitet, mer uførhet og mye større utgifter i fremtiden.

Derfor er det ikke barnehagene som må lære seg å spare – det er politikerne som må lære seg å regne.