Hva skjedde egentlig da Kimmel ble tatt av – og satt på igjen?

Det må være underlig å bli et symbol på noe større så raskt som Jimmy Kimmel ble det.

Kanskje var det derfor komikeren flere ganger var på gråten da han i natt vendte tilbake til skjermen, etter å ha vært tatt av lufta i en snau uke.

Egentlig var talkshowet hans avlyst «på ubestemt tid» av kjempekonsernet Disney, som eier TV-kanalen ABC. Det skjedde etter at Kimmel hadde trukket inn drapet på Charlie Kirk i åpningsmonologen sin, og etter åpent press fra amerikanske myndigheter.

Det var ikke gitt at Kimmel skulle komme tilbake. De som ønsket å få ham vekk, ønsker det fremdeles. Men med nattens tilbakekomst som et foreløpig punktum, går det an å se nærmere på den underlige uken som var. Og se nærmere på spørsmålet: Hvorfor ble Jimmy Kimmel tatt av, og hvorfor ble han satt på igjen?

Kimmel har lenge vært et rusk i øyet for Donald Trump. Presidenten har vært helt åpen om hvor sterkt han misliker komikerne som gjør narr av ham på TV hver kveld. Så skjedde drapet på Charlie Kirk. Og sin innledningsmonolog til showet, som ble spilt inn mandag i forrige uke, valgte Kimmel å snakke om reaksjonene på drapet.

«MAGA-gjengen», sa han, med henvisning til Trumps og Kirks støttespillere, «forsøker desperat å fremstille denne gutten som drepte Charlie Kirk som alt annet enn en av dem, og gjør alt de kan for å score politiske poeng på det.»

For de som så hvordan internett oppførte seg i tiden like etter mordet, var det åpenbart hva Kimmel siktet til. Det var nok av folk som spekulerte i drapsmannen Tyler Robinsons identitet og politiske syn. Mange fremstilte ham som transperson og tungt innvevd i nettverk på venstresiden, før man hadde noe særlig håndfast kunnskap om hva han stod for.

Men Kimmels uttalelse var upresis, og fullt mulig å tolke som om han mente at drapsmannen faktisk hørte hjemme på høyresiden.

Men det lille som så langt er kjent om Robinsons ståsted, indikerer at han hadde venstresidesympatier, selv om det så langt ikke er noe som tyder på at han var en del av noe nettverk eller noen organisasjon. Blant MAGA-folket steg knurringen, over at Kimmel hadde «løyet» om hvor drapsmannen hørte hjemme.

I et bedre fungerende samfunn ville dette ført til klager til kanalen, hvorpå Kimmel ville presisert, og kanskje beklaget. I USA skjedde det noe langt mer dramatisk. Brendan Carr, sjefen for reguleringsmyndighetene som administrerer kanalenes lisenser til å kringkaste, gikk ut på podkasten The Benny Show, og kalte det Kimmel hadde gjort for «noe av den sykeste oppførselen man kan tenke seg.» Han nøyde seg ikke med det.

«We can do this the easy way or the hard way» sa han, og la til:

«Disse selskapene kan finne en måte å endre oppførsel og handle, helt ærlig, i møte med Kimmel», sa han. «Ellers kommer FCC til å få mer å gjøre fremover.»

Det var ikke et spesielt subtilt signal. Carr truet med å bruke FCC til å gi eller holde tilbake kringkastingslisenser basert på hva som ble gjort med Kimmel.

Signalet ble plukket opp av Nexstar, en enorm mediegruppe som eier 32 mindre TV-kanaler. I USA er de store TV-kanalene, som ABC, avhengig av at mindre, lokale TV-kanaler er såkalt «affiliate stations», som bringer programmene de lager ut til hele landet.

I forrige måned ble det kjent at Nexstar ønsker å kjøpe en av konkurrentene sine, Tegna, i en potensielt svært lukrativ sammenslåing. Dette krever imidlertid at FCC endrer reglene for hvor mange TV-kanaler en enkelt aktør har lov til å eie.

Nexstar er med andre ord avhengig av å holde seg inne med FCC for å gjennomføre planene sine. Og etter Brendan Carrs intervju med Benny Show, gikk Nexstar ut og sa at de ikke lenger ville sende Kimmels talkshow på sine kanaler. Det samme gjorde en annen lokal-TV-kjempe, Sinclair. For å forklare hvorfor sa de, blant annet, at «vi tar innover oss FCC-formann Carrs bemerkninger.»

For Disney, som eier ABC, begynte situasjonen å bli svært ubehagelig. Det hjalp ikke at Disney-ansatte begynte å få drapstrusler. Onsdag i forrige uke, mens Kimmel forberedte kveldens show, landet Disney-sjef Bob Iger på at det ville være for risikabelt å la showet gå som vanlig. De avlyste alt, sendte publikum hjem, og kjørte ut den nå famøse uttalelsen om at Kimmel var tatt av «på ubestemt tid».

Reaksjonene kom som et brøl. Underholdningsbransjen samlet seg rundt Kimmel. Demonstranter troppet opp utenfor innspillingslokalet i Los Angeles. I sosiale medier la folk ut bilder av at de avsluttet Disney-kontoen sin. Andre senkveldkomikerne, som Stephen Colbert, Jon Stewart, Seth Meyer, Jimmy Fallon og John Oliver, stilte seg, naturligvis, last og brast ved Kimmel. Podkaster Joe Rogan, en selverklært ytringsfrihetsforkjemper som støttet Trump i fjorårets valg, gikk ut mot avgjørelsen.

Mest overraskende var det kanskje at republikanske senatorer som Ted Cruz og Rand Paul kritiserte myndighetene for å legge seg opp i hvem som skulle få være på TV. Det vakte også oppsikt at Michael Eisner, Disneys taktfulle tidligere direktør, gikk ut på sosiale medier og kritiserte ledelsen i konsernet han hadde forlatt.

Samtidig var det nok av dem som feiret avgjørelsen, ikke minst president Donald Trump, som hadde sagt rett ut i sommer at Kimmel burde ryke. Men det var problemer med alle argumentene som ble anført av de som frydet seg over Kimmels fall.

Det ene var påstanden om at Kimmel hadde løyet for sitt publikum, og at sparkingen bare var en naturlig konsekvens. Det var ikke en helt korrekt beskrivelse av det som hadde skjedd. Kimmel hadde beskrevet fremstillingen av morderens ideologi, ikke hva den faktisk var, om enn sleivete og unøyaktig.

Det andre var overbevisningen om at Kimmel ble kansellert ikke på grunn av det han hadde sagt, men på grunn av at showet hans gikk dårlig.

Det stemmer at komikerne som før eide amerikanernes oppmerksomhet sent på kveld, ikke samler så mange seere som de en gang gjorde. Der deler de skjebne med mange leirbål på lineært TV. Mange, inkludert noen av komikerne selv, tror at de representerer en døende sjanger.

Likevel er de fremdeles noen av de mest verdifulle frontfigurene TV-kanalene har. Inntektene de skaper, kommer ikke bare fra reklameinntekter på lineært TV. De trekker også abonnenter til strømmetjenestene, de får horder av mennesker til å se reklamesnuttene under YouTube-klippene fra showene deres. Bare Jimmy Kimmel har 20,9 millioner abonnenter på YouTube.

Argumentet om at dette hadde med seertall å gjøre, ble også noe vanskeligere å svelge da Brendan Carr åpent feiret suspenderingen av Kimmels show.

Det tredje argumentet kom fra de mange som mente at «venstresiden», forstått som liberale underholdere og deres kjernepublikum, mer eller mindre fikk som fortjent. Argumentet var at de selv jo hadde ført an i «kanselleringskulturen» i flere tiår.

Dette skjedde med henvisning til de helt reelle sakene der private kulturinstitusjoner, universiteter og forlag har gitt etter for press fra publikum, gitt folk sparken eller fjernet dem fra plattformer og publiseringslister.

De som trenger eksempler, kan bare ta en titt på alt dramaet rundt utgivelsen av romaner for barn og unge i de senere år, der årvåkne nettsamfunn har stått klare for å påtale enhver ufølsom skildring av minoriteter. Listen over forfattere som har fått bøkene sine stanset eller trukket tilbake, er etter hvert blitt lang.

Dette er eksempler fra et land der kulturbransjen har vært litt for villig til å sensurere sine egne. Men det er et hav av forskjell på private organisasjoner og institusjoner som handler i panikk i møte med publikum, og staten som åpent krever at TV-kanaler skal legge om innholdet for å kunne fortsette å sende.

Det er også en side av saken at de som mener alvor med å være for ytringsfrihet, støtter ytringsfrihet for alle. Det innebærer at selv om du mener at dine egne meningsfeller har blitt sensurert, skal du ikke støtte at det samme skjer med andre. I så fall er det ikke kamp for ytringsfriheten du driver med, det er maktkamp og hevn.

Men så gikk det altså likevel ikke som staten ville, i alle fall ikke akkurat nå, akkurat her. Det er vanskelig å vite akkurat hva som lå bak da Disney plutselig erklærte at Jimmy Kimmel ville vende tilbake til skjermen. Kanskje var reaksjonene flere og sterkere enn de antok. Kanskje var det Disney-sjef Iger som begynte å svette i møte med Michael Eisners tweet og uthengingen i John Olivers talkshow, og begynte å tenke på sitt eget ettermæle.

Det er en avgjørelse som vil koste dem store summer. Nexstar og Sinclair vil fremdeles ikke sende Jimmy Kimmels show. Og Donald Trump har som vanlig kringkastet følelsene sine. «Jeg kan ikke tro at ABC ga Jimmy Kimmel jobben tilbake», sa han på Trump Social.

Kimmel selv nølte ikke med å smelle tilbake. «Presidenten vår feirer at amerikanere mister jobben fordi han ikke tåler en vits», sa han i åpningsmonologen sin i natt. Han bemerket også at det neppe ville være noe å si på seertallene for akkurat denne sendingen.

Så tok han til tårene igjen. Slik er det å ha blitt noe mer enn seg selv i løpet av noen få, dramatiske dager.