Hva betyr anerkjennelsen av Palestina?

Spania, Irland og Norge gjorde det i fjor. Søndag gjorde Storbritannia, Canada, Australia og Portugal det samme. Denne uken under FN-høynivåuken i New York følger Frankrike, Belgia og flere andre land etter.

Den ene vestlige staten etter den andre anerkjenner Palestina som stat.

Det har stor symbolsk verdi og signaliserer et vendepunkt for mange land.

Men hva har det egentlig å si i praksis, og kan man vente en endring på bakken – der en palestinsk stat virker lenger unna enn på lenge, kanskje noensinne?

Skyldes Gaza

For litt over to år siden var det få som kunne forutse at såpass mange vestlige land skulle anerkjenne staten Palestina nå. Kanskje spesielt ikke toneangivende land som Frankrike og Storbritannia, som både har vært nære allierte av Israel og som historisk har hatt store interesser i Midtøsten.

At Storbritannia, som styrte området som utgjør Palestina og Israel under mandat-tiden og delvis bidro til å skape dagens problem, anerkjenner Palestina, er kanskje spesielt symboltungt.

– Møtt med det økende skrekkscenarioet i Midtøsten, handler vi for å holde liv i muligheten for fred og en tostatsløsning, sa statsminister Keir Starmer i en videomelding søndag.

– Jeg gjør det klart som statsminister i dette flotte landet at Storbritannia formelt anerkjenner staten Palestina.

Bytter om på rekkefølgen

I flere land som nå anerkjenner Palestina har tanken generelt vært at anerkjennelsen av staten Palestina skulle komme etter en tostatsløsning var en virkelighet på bakken. Nå bytter landene om på rekkefølgen og anerkjenner først – i håp om at realiteten på bakken følger etter.

At det skjer, må ses i sammenheng med Gaza-krigen. Krigen som startet etter det bestialske Hamas-angrepet på Israel 7. oktober 2023 – der 1200 mennesker ble drept og over 250 tatt som gisler – har blitt stadig mer brutal.

Flere enn 65.000 mennesker er blitt drept på Gazastripen, en stor del sivile. Bilder av sultende, syltynne og døende palestinske barn har endret opinionen i mange land.

Over 240 palestinske journalister er drept, ifølge den palestinske journalistorganisasjonen, og desperate palestinske sivile skytes stadig mens de står i matkø. Flere menneskerettighetsorganisasjoner og forskere argumenterer nå at Israel bedriver et folkemord på Gazastripen. FNs granskingskomité konkluderte nylig det samme.

Overtredelsene er altså mange. Og fordømmelsen av Israel er blitt sterkere og sterkere fra vestlige ledere de siste to årene. Anerkjennelsen av Palestina tolkes som en moralsk og politisk støtteerklæring i en vanskelig tid.

– Først og fremst er det en håndsrekning til det palestinske folket på et tidspunkt hvor de er så hardt prøvet som de aldri har vært. At det store flertallet av land i FNs generalforsamling anerkjenner Palestina, er et forsøk på å samle seg om et budskap som sier: Vi støtter deres legitime rett til selvstendighet, og vi er ferdige med å vente på at dette er noe som Israel skal «gi» palestinerne. Det samler verdens land om en intensjon, sier Marte Heian-Engdal, forfatter og historiker med Midtøsten som spesialfelt, og underdirektør i NOREF, Norwegian Centre for Conflict Resolution.

Hun er likevel skeptisk til at anerkjennelsen vil få reelle politiske konsekvenser for tostatsløsningen.

– Uten å bli koblet sammen med tiltak som faktisk kobler denne intensjonen til virkeligheten – der det vil koste mer for Israel å stille seg i veien for statsdannelsen – så kan vi ikke forvente reell endring, sier hun.

Symbolsk og politisk viktig

De lærde strides litt om hvorvidt anerkjennelsen vil ha noen konsekvenser. Landene som nå anerkjenner Palestina, mener det er symbolsk og politisk viktig.

Og når Palestina nå anerkjennes som stat, betyr det at landene som gjør det, i teorien vil kunne behandle partene i konflikten som likeverdige.

– Det er større juridisk og diplomatisk tyngde i bilaterale statsrelasjoner enn i relasjoner mellom stat og organisasjon. Ambassader kan bli etablert eller oppgradert, sier Jørgen Jensehaugen, historiker og seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet (PRIO).

– Man har nådd et punkt der man ikke bare kan sitte og vente.

Kanskje er det derfor anerkjennelsen blir gledelig mottatt av palestinske politiske representanter.

– Dette er et historisk øyeblikk, sier Palestinas utsending til Storbritannia, Husam Zomlot, som snart kommer til å lede Palestinas ambassade i London.

Langt unna virkeligheten

Men på bakken er man altså langt unna en palestinsk stat, kanskje lenger enn noen gang. For ikke bare har ikke staten noen internasjonalt anerkjente grenser, egen hær eller internasjonal anerkjent hovedstad, men anerkjennelsene kommer på et tidspunkt der palestinerne er svært hardt presset.

På Gazastripen er Israel i ferd med å ta kontroll over hele Gaza by og drive palestinerne sørover mot et mindre område. Nabolag og byer ligger i ruiner.

På den okkuperte Vestbredden bygges stadig nye bosettinger – ulovlig ifølge folkeretten – og flere israelske ministre har tatt til orde for full annektering av det palestinske området. I tillegg: Det palestinske området henger ikke sammen geografisk – Vestbredden og Gaza – og selv internt på Vestbredden gjør bosettingene at Palestina på kartet ser mer og mer ut som en sveitserost.

– Det kommer ikke til å skje. En palestinsk stat kommer ikke til å bli etablert vest for Jordan-elva, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu da Storbritannia anerkjente Palestina.

– En av de positive sidene ved anerkjennelsen som antakelig ikke har vært hensikten, er at det tvinger Israel til å være så eksplisitte. Israel vil ikke ha tostatsløsning. Da er det på tide å forholde seg til den realiteten, sier Jørgen Jensehaugen.

Israel kan imidlertid komme til å ta flere grep som svar på den vestlige anerkjennelsen. Finansminister Bezalel Smotrich har tidligere sagt at han vil bygge en ny bosetting for hvert land som anerkjenner Palestina. USAs utenriksminister Marco Rubio sier han har advart om at Israel kan komme til å annektere Vestbredden når vestlige stater anerkjenner.

USA anerkjenner ikke

Å anerkjenne Palestina er på ingen måte nytt. Det store flertallet av land i verden har gjort det lenge – deriblant Kina, Russland og en hel rekke land i Afrika og Asia. Minst 145 av 193 FN-medlemsland anerkjenner nå Palestina som stat. Det utgjør tre fjerdedeler av medlemslandene.

Men det finnes fortsatt et betydelig unntak: USA. Og amerikanske myndigheter fordømmer – på lik linje med Israel – anerkjennelsen.

USA er Israels viktigste støttespiller – økonomisk, politisk og ikke minst militært. Før USA legger press på Israel om å avslutte krigen på Gazastripen og gå i gang med fredsforhandlinger som kan lede til opprettelsen av en palestinsk stat, vil neppe noe skje endres på bakken.

For selv om det store flertallet i FNs generalforsamling nå støtter en palestinsk stat, kan USA fremdeles – som permanent medlem – legge ned veto i FNs sikkerhetsråd. Dermed vil FN som organisasjon neppe anerkjenne staten, og Palestina vil antakelig fortsatt ha permanent observatørstatus i FN, uten å kunne stemme.

På det viset endrer ikke de vestlige landenes anerkjennelse mye internt i verdensorganisasjonen – utover å tydeliggjøre forskjellen med USA og isolere stormakten internt i FN. Etter at Storbritannia og Frankrike anerkjente Palestina, er USA nå det eneste av Sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer som ikke anerkjenner staten.

For å illustrere hvor handlingslammet Sikkerhetsrådet nå er: Forleden la USA ned nok et veto mot et våpenhvileforslag på Gazastripen – det sjette vetoet i rekken.

Og dermed fortsetter mennesker å dø på bakken. Blant dem som hadde ønsket seg en våpenhvile, er trolig palestinske Dawoud Saker. Tirsdag mistet han sin tre år gamle sønn Saker etter et israelsk luftangrep mot Gaza by.

Hult – når ikke fulgt av annet

Selv om mange sier anerkjennelsen er symbolsk og politisk viktig, lyder den for noen analytikere hul. En anerkjennelse som beskrives som «for lite, for sent,» som et svar på en krig og en blokade som har ført til enorme lidelser.

Kritikere påpeker at statene som nå anerkjenner Palestina kunne ha valgt å legge press på Israel om å avslutte Gaza-krigen på annet vis, for eksempel ved sanksjoner, økonomisk og kulturell boikott eller kutt i militær handel og støtte. Men der mangler den politiske viljen – foreløpig.

Heian-Engdal tror ikke anerkjennelsen fra vestlige land vil påvirke USA i stor grad. Og at europeiske land neppe vil presse hardt på Palestina-spørsmålet i bilaterale relasjoner med amerikanerne i en tid der det er mange andre, viktige uenigheter om handels- og sikkerhetspolitikk.

– Det virker ikke som om USA er i et modus der de akkurat lar seg presse av Europa på noen fronter, snarere tvert imot, så vel så sannsynlig er det kanskje at USA og Israel vil grave hælene enda hardere inn, sier Heian-Engdal.

– Spesielt om de europeiske lederne begynner med de virkelig effektive verktøyene de har overfor Israel: kutte våpensamarbeid, dra opp handels- og tollbarrierer på israelske varer eller utestenge Israel fra europeiske arenaer for kultur og akademisk samarbeid.