Helt syke kommentarer

Av: ODA GRAVDAL ULRIKSEN

Leder i FO-studentene og medlem av Arbeiderpartiet

Denne uken gikk Sola-ordfører Janne Stangeland Rege (H) hardt ut mot kommentarfelt-troll i et mye likt og delt Facebook-innlegg.

Hun reagerte på at mange hadde lagt igjen hets under en VG-sak om sjefen hennes, Høyre-leder Erna Solberg, som hoppet i havet til inntekt for kreftsaken.

Mange av kommentarene handlet om vekten hennes. Én foreslo at hun skulle «hoppe uten vann neste gang».

«Hva er det vi voksne mennesker tillater oss å si til hverandre i dette landet?», skrev ordføreren.

Vel, jeg tror «voksne mennesker» har smittet min generasjon. For det ser ikke lyst ut.

«Jeg kan godt lage litt bølger» svarte Erna Solberg og delte Facebook-innlegget til Sola-ordføreren. Foto: Geir Olsen / NTB

Tegneserieskaper Linn Eilsen skrev i en NRK-ytring denne uken om at hun har sett et skifte på sosiale medier. Hun kaller det for «TikTok-terror».

Og det kommer fra barn og unge.

«Jevnlig kommer en strøm av kommentarer om hvor stygg jeg er», skriver hun.

Hun tror det har blitt kult å være slem. Det genererer likes.

Men skulle ikke vår generasjon vite bedre?

Unge har vokst opp med kampanjer mot mobbing, temaøkter om nettvett, egne undervisningsopplegg om hatprat og sosiale medier.

Vi vet hva ord kan gjøre med folk.

Vi vet hvordan det føles å bli sett rart på, kommentert, utelatt.

Vi vet bedre. Likevel skriver vi som om vi ikke gjør det.

Det er det som gjør det så frustrerende. For vi er en generasjon som kan bedre.

Men vi lar oss forme av voksne som går til personangrep i stedet for sak. Vi ser kommentarfeltene deres – og vi gjør det samme.

Bare mer effektivt, mer ironisk, mer brutalt.

Vi ser det hver gang noen tør å mene noe offentlig.

Når noen skriver en kronikk om Pride.

Eller legger ut en video om rasisme.

Eller forteller hva 22. juli har gjort med dem.

Plutselig blir de møtt med hån, mistro, hat og latterliggjøring.

Og for hver gang vi leser det, blir vi mindre overrasket. Og sakte, men sikkert blir det mer greit.

Dette handler ikke bare om Erna. Og det handler ikke om hvilket parti man heier på.

Dette skjer med folk fra hele det politiske spekteret, med vanlige mennesker som tør å mene noe, og med unge som våger å dele erfaringer.

Derfor er det ikke de andre som må skjerpe seg.

Det er vi som må gå i oss selv.

Det er som om vi har glemt forskjellen på ytringsfrihet og frihet til å hetse.

Å mene noe er ikke det samme som å tråkke på folk. Det å delta i debatten er ikke å konkurrere om hvem som kan være mest nådeløs.

Hva sier det om oss – som samfunn – at folk ikke tør å dele historiene sine lenger, fordi de vet hva som venter dem i kommentarfeltet?

Se rundt oss.

Vi lever i en tid med krig, klimakrise, ekstremisme og polarisering. Vi blir eksponert for alt – hele tiden.

Det vi trenger nå er ikke mer avstand. Vi trenger ikke mer kynisme. Vi trenger ikke at kommentarfeltet blir en slagmark vi må overleve for å tørre å være synlig.

Vi trenger å stille spørsmål ved det vi leser og ser – ikke bare til budskapet, men også til reaksjonene.

Hvorfor skriver folk som de gjør? Hvor kommer dette sinnet fra? Hva er det vi legitimerer når vi sier at det «bare er en kommentar»?

Det er ikke svakhet å ta til motmæle mot hets. Det er styrke. Det er å si: vi vil ha noe bedre enn dette.

Vi vet bedre.

Og det er på tide at vi viser det – sammen.