Hard kamp om makten

Så langt kan det se ut til at Jonas får fortsette. Kanskje i en ren Ap-regjering støttet av Rødt og SV, og med et surmulende Sp luskende i kulissene sammen med MDG. Det kan bli en krevende eksersis.

Men Jonas Gahr Støre har vist at han er tykkhudet nok til å kunne håndtere urokråker. Som for eksempel da Ap-ordfører Jan Oddvar Skisland med hele partilaget i Kristiansand ønsket å nekte folkeavstemming for løsriving av Søgne og Songdalen. Som koalisjonspartner Sp krevde, og der Støre måtte vandre en ydmykende spissrotgang i Kristiansand. Det hører med til sjeldenhetene i norsk politikk at et lokallag for regjeringspartiet kaller inn partilederen og statsministeren «på teppet». Men Støre viste i denne saken at han ikke viker unna for vanskelige og følelsesladete konflikter, og at han har styrke til å stå i stormen. Han kom seg dermed helskinnet fra spissrotgangen som den lokale partiledelse påførte ham.

På høyresiden har valgkampen vært preget av rivaliseringen mellom Erna Solberg (H) og Sylvi Listhaug (Frp). Solberg har fremstått som den ubetinget mest maktkåte av de to politiske våpendragere. Selvbevisst har hun hevdet at dersom høyresiden vinner valget er det en selvfølge at regjeringen ledes av henne selv. Uten et «sterkt Høyre blir det ingen borgerlig regjering». For samlet vil da KrF, Venstre og Høyre etter alle solemerker være større enn Frp. Som betyr en Høyre-ledet regjering. Sa Erna Solberg gang på gang. Til irritasjon for Sylvi Listhaug. Som hevdet at Solberg bare var «opptatt av å flytte inn i statsministerboligen».

Slik krangling for åpen scene er gift for velgeroppslutningen. Som denne gang særlig har rammet Høyre der velgerne i skarer har løpt fra partiet. Høyre har slitt med å finne valgkampsaker som appellerer til egne kjernevelgere. Ernas hovedparole fra hennes egen FB-side var denne gang: «Ingen slagord – bare løsninger som virker». Som er selvfølgeligheter og intetsigende floskler. Altså det man ellers gjerne kaller for snikksnakk. Det vinner man ikke kritiske velgere med, og slettes ikke valg.

Velgerne har dermed belønnet henne og partiet Høyre med å søke mot andre muligheter. For mange verdikonservative er Frp og Sylvi Listhaug intet reelt alternativ. Til det er Frp fortsatt for populistisk. Da dukket plutselig KrF og partiets leder Dag Inge Ulstein opp med en ny og tydeligere kristenkonservativ profil. Den har åpenbart truffet tradisjonelle høyrevelgere som er lei av Solbergs liberalisme. Der det er en plikt å gå i pridetog, og der du kan skifte juridisk kjønn ved noen tastetrykk. Pluss meget mer.

Kampen om velgergunsten har derfor ikke dreiet seg så mye om hvilken vei velgerne ønsker landet skal ta. Det har snarere vært spørsmål om hvilken retning velgerne ikke ønsker. Og selv om valget fortsatt er åpent tyder lite på at vi står foran store endringer. På gjennomsnittet av meningsmålingene (poll of polls) er det rødgrønt flertall. Og har vært det lenge. Men dersom gjennomsnittet av meningsmålingene også reflekterer valgresultatet er trolig den politiske spagat som Støre må begå for å samle en rødgrønn flertallskoalisjon for stor. Det blir derfor sannsynligvis fortsatt en mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet.

At en slik regjering er ledet av Jonas Gahr Støre er sikkert. Men selv om Jens Stoltenberg har bedyret at han fortsetter hvis Støre blir statsminister, står fortsatt stolen som leder av den prestisjetunge sikkerhetskonferansen (MSC) og venter på ham. Og i kjølvannet av bråket rundt oljefondets investeringer i Israel, som Norges Bank og Nicolai Tangen egentlig har ansvaret for, men som politisk belaster Stoltenberg, kan det kanskje være tjenlig med nytt blod i finansdepartementet?

Etter at valget er vunnet hører dessuten gårsdagens intensjoner fortiden til!