Har Guttavibezzz et poeng?

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen ba om at to tiktokere fjernes fra retten i Sandnes under rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen. Hun understreket at Tiktok ikke er et redaktørstyrt medium. Foto: Jan T. Espedal

En misforstått likestilling vil på sikt gi oss mindre åpenhet og mindre demokrati.

I Sør-Rogaland tingrett behandles nå og frem til slutten av mai straffesaken mot Gjert Ingebrigtsen. Den offentlige interessen for saken er stor, også blant mediene.

I Aftenposten og i Stavanger Aftenblad kunne vi på sakens første dag lese om to såkalte «tiktokere». Disse beklaget seg over at de ikke ble behandlet som de redaktørstyrte mediene da de møtte opp i tinghuset i Sandnes, der hovedforhandlingen avvikles i rettssal 1. Bør de høres med sine beklagelser?

Fikk ikke konkurrere med journalister

Den faktiske situasjonen er at selve hovedforhandlingen foregår i en rettssal i tinghuset i Sandnes. I den salen har man prioritert å reservere de begrensede publikumsplassene til journalister fra de redaktørstyrte mediene. Dette er medier som omfattes av medieansvarsloven. Også der er det begrensninger, slik at de samme mediene også er tilbudt overføring via en egen videolink. For samtidig å gi det alminnelige publikum best mulig adgang til å følge saken direkte har Domstoladministrasjonen i tillegg sørget for direkte videooverføring til en storskjerm i en annen del av tingrettens lokaler. Denne er tilgjengelig for flere.

De to omtalte tiktokerne ble ikke nektet å følge saken. De ble bare henvist til å følge den fra den nevnte publikumssalen i tinghuset i Stavanger. Det de ikke fikk adgang til, var å konkurrere med journalister fra de redaktørstyrte mediene om de begrensede plassene i den rettssalen der hovedforhandlingen går fysisk.

Har de et poeng?

Det er dette de – slik de er gjengitt i henholdsvis Aftenposten og Stavanger Aftenblad – beklager seg over. Deres Tiktok-konto «Guttavibezzz» har rundt 70.000 følgere. Ifølge dem selv dreier dette seg om en yngre målgruppe som «ikke oppdaterer seg på nyheter». De ønsker å oppdatere disse «på hva som skjer», og følger opp med: «Vi vil bare høre litt om hva som skjer. Vi vet ikke så mye selv.»

Bortsett fra at de som sagt faktisk ikke er forhindret fra å følge saken «live», men må gjøre det via videooverføring fra et annet lokale enn den fysiske rettssalen der saken foregår: Har de et poeng? Er det prinsipielt feil å skille mellom dem og de redaktørstyrte mediene? Sviktes deres unge følgere, som ifølge «Guttavibezzz» «ikke oppdaterer seg på nyheter» dersom «Guttavibezzz» ikke behandles på linje med redaktørstyrte medier underlagt medieansvarsloven?

Det er lett å se at enkelte kan mene det ut fra ett demokratiperspektiv: at man må behandle «formidlere» som når andre målgrupper, på lik linje med de redaktørstyrte mediene. At statens myndigheter ikke skal «bestemme» hva som er journalistikk. Som «Guttavibezzz» sa til Aftenposten: «Vi gjør en like viktig jobb i sosiale medier vi også.»

Jeg tror at det blir et for snevert demokratiperspektiv.

Grunnleggende i en rettsstat

Offentlig rettergang og åpenhet i rettspleien er grunnleggende i en rettsstat. Også domstolene og de andre aktørene i rettssystemet skal kunne kontrolleres, og da må regelen være at rettssaker går for åpne dører, og at det fritt kan refereres fra prosessene.

Slik er også regelen i Norge, og slik praktiseres den til fulle i Ingebrigtsen-saken. Der har man nettopp på grunn av publikumsinteressen tilrettelagt for at også de som ikke kan få plass i selve rettssalen, kan følge forhandlingene direkte gjennom videooverføring til en egen sal. Også de som følger saker derfra, har samme rett som journalister til å formidle offentlig hva som skjer i retten.

Men det finnes også begrensninger. I straffesaker er det for eksempel forbudt å filme eller ta bilder i rettssalen mens retten er satt, med mindre retten har gitt tillatelse. Det er også forbudt å filme eller ta bilder av tiltalte på vei til, fra og i rettsbygningen uten tiltaltes samtykke.

Retten kan også nedlegge helt eller delvis referatforbud fra forhandlingene, typisk der deler av bevisføringen inneholder særlig sensitive private opplysninger om tiltalte eller fornærmede. I noen tilfeller kan retten bestemme at en del av saken skal gå for lukkede dører, men slik at representanter for de redaktørstyrte mediene likevel kan være i salen, med referatforbud.

Klare ansvarssubjekter

Det er med andre ord ingen «lek» å dekke en straffesak. Det krever god kunnskap om reglene. Og når norske domstoler etter hvert har vist de redaktørstyrte mediene stor tillit, ved både generelt å legge til rette for at de kan gjøre sin jobb på best mulig måte, og å tillate at de kan bli værende i salen også når dørene lukkes for publikum, skyldes det nettopp at de er redaktørstyrte. Dette er medier som både opererer under tydelig redaktøransvar og i henhold til presseetikken. Det forebygger at tilliten blir misbrukt, og det gjør at dersom det gjøres feil, har man klare ansvarssubjekter.

Dersom domstolene skulle måtte behandle «Guttavibezzz» eller enhver person med mobilkamera og en konto i sosiale medier på samme linje som de redaktørstyrte mediene, ville konsekvensen fort bli at domstolene eller Stortinget strammet inn adgangen til å formidle fra straffesaker for alle. Og da taper vi alle, da taper demokratiet.

Det er derfor etter mitt syn viktig at domstolene trekker et skille mellom på den ene siden redaktørstyre medier underlagt medieansvarsloven og på den andre siden alle andre med mobilkamera og en konto i sosiale medier.

Et slikt skille gir oss i realiteten mer åpenhet og mer demokrati. En misforstått likestilling vil på sikt gi oss mindre av begge deler.

Jon Wessel-Aas representerer som advokat regelmessig redaktørstyrte medier. Han sitter i styret i stiftelsen Tinius, som eier Schibsted Media.