Har funnet ni superdonorer som skal kunne kurere tusenvis

Et snitt i armen. En hudflik plukkes ut. Det lille arret som blir igjen, er snart borte. Men det representerer noe som vil vare lenge. Kanskje evig. Og som kan redde mange, mange liv.

Hudfliken kommer fra tilsynelatende helt vanlige folk. Men tilfeldigvis, fra naturens side, fikk disse utdelt genvarianter og -kombinasjoner som gjør dem til de perfekte donorene.

Matcher mange

For å forklare hva som gjør dem så anvendelige, må vi først forstå begrepet vevsforlikelighet.

I det siste har vi hørt mye om hvor viktig det er at donor og mottaker må matche hverandre, i forbindelse med kronprinsesse Mette-Marit sin lungesykdom.

Da kronprinsessen fikk nye lunger for noen uker siden, var det fra en donor som hadde stor grad av vevsforlikelighet med henne.

Dette er helt avgjørende ved transplantasjoner av organer – men også blod og celler. Hvis matchen ikke er god, er risikoen stor for at kroppen angriper og støter fra seg det nye den har fått.

Det er her superdonorene kommer inn i bildet. For i motsetning til de fleste av oss, har disse en miks av overflateproteiner på cellene sine som er lite varierte. Dermed vil cellene oppfattes som kjente og trygge for veldig mange.

– De ni personene som er funnet, vil kunne dekke behovet for celler til over halvparten av den etnisk norske befolkningen, sier professor Joel Glover.

Stamcelle-bank

Han og kolleger ved Universitetet i Oslo er i gang med et stort prosjekt i samarbeid med Rikshospitalet og Det norske benmarggiverregisteret.

I registeret finnes detaljert informasjon om vevstypene til nesten 40.000 personer som har meldt seg som villige til å donere benmarg eller blodstamceller.

– Vi har alle disse giverne som allerede er ferdig vevstypet. Det å spørre de som er spesielt godt egnet om å bli med i en behandlingsbiobank, er kjempelurt.

Det sier Irene Andersen, leder i benmarggiverregisteret. De sporet opp flere potensielle superdonorer og sendte brev til disse med spørsmål om de ville bli med i prosjektet.

– Rundt en tredjedel svarte, og blant disse ble de ni plukket ut, forklarer Andersen.

Det eneste superdonorene trengte å gjøre, var å møte opp på sykehuset én gang for å gi fra seg en bit hud.

I laboratoriet er hudcellene nå i ferd med å programmeres om til å bli såkalte iPS-celler. Altså stamceller som kan gi opphav til alle typer spesialiserte celler i kroppen, for eksempel muskel-, blod- og nerveceller.

Stamcellene skal lagres i en biobank. Slik vil de i teorien være en evig kilde til celler som kan behandle og redde livet til folk i generasjon etter generasjon.

De ni som allerede er rekruttert, sørger altså for at om lag halvparten av den etnisk norske befolkningen kan få en match.

For å komme opp i 100 prosent, kreves 40–50 superdonorer.

– Vi har ikke ressurser til å rekruttere flere nå – det tar flere måneder i en helt spesiell lab å fremstille stamceller fra bare én superdonor. Når vi lager celler som skal settes inn i pasienter, må vi følge ekstreme krav til renhet, testing, sikring og så videre, forklarer Glover.

Blant annet må cellene undersøkes for forandringer i arvestoff som kan gi risiko for kreft.

Sju av de ni superdonorene har gitt fra seg en bit av huden sin. Hudbiten blir kuttet opp i enda mindre biter og lagt i væske under press av et glass. Her starter prosessen med å programmere hudcellene om til stamceller.

Foto: Hege B. Fjerdingstad, UiO

Sykdom og krig

Det første delmålet er å behandle pasienter med øyesykdommen makuladegenerasjon. Testperioden på griser er allerede ferdig.

Neste mål er å kunne reparere skadede organer og ødelagt vev hos de med Parkinsons sykdom, alvorlige hudsykdommer, hjerteinfarkt og diabetes.

Den norske celle-banken skal dessuten gjøre det mulig å lage litervis med blod- og hudceller på relativt kort tid. Slik kan vi bli bedre i stand til å takle akutte farer, forklarer Glover:

– Som ved krig eller katastrofe, da vi plutselig vil trenge store mengder blod eller mye hud.

Kronprinsesse Mette-Marit var så syk at hun trengte hele nye lunger. Ifølge Glover er det ennå lenge til stamceller fra superdonorer kan brukes til å gro frem organer. Men arbeidet med den nye biobanken kan være en spe start. I tillegg har forskere i andre land kommet langt på dette feltet.

Superanonyme

Superdonorene er altså ikke supermennesker med superkrefter og superheltkappe. Bortsett fra at de har en genetikk som gjør dem svært anvendelige som givere av celler, er de ellers som folk flest, forklarer professor Glover.

Selv om han vet det meste om det innerste indre hos disse menneskene, har han ikke peiling på identiteten deres.

Verken forskerne som lager stamcellene, legene som skal bruke dem i behandling eller pasientene som skal få dem, vil få vite hvem de stammer fra. De etiske reglene er ekstremt strenge.

Superdonorene selv har riktignok ikke taushetsplikt, men:

– Når superdonorene samtykket til dette, gjør vi det klart at det er store fordeler med at det ikke er kjent. At de kanskje bare forteller om det til sine nærmeste, sier Glover.