Hadde innsenderne brukt KI til å formulere solide innlegg i 2016, ville det styrket debatten

Det er likegyldig om man får skrivehjelp av en venn, enten vennen er av silisium eller kjøtt og blod, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock/NTB

I offentligheten er det likegyldig om man får skrivehjelp av en venn, enten vennen er av silisium eller kjøtt og blod.

Petter Brandtzæg mener i et innlegg i Aftenposten 21. januar at Asle Toje og Paul Buvarp lar chatboter skrive for dem, og kritiserer dem for det. Premisset er at KI-tekster er en uting. Men bør KI holdes unna debattspaltene?

Det er fristende å si at det er juks å la KI skrive for deg. Men dette vil være å misanvende normer fra utdanningen. Offentligheten er ingen eksamen. Her er det likegyldig om man får skrivehjelp av en venn, enten vennen er av silisium eller kjøtt og blod.

For å forstå hvilke normer som skal gjelde for offentlig debatt, må vi forstå hvilke funksjoner den er ment å spille. John Stuart Mill beskrev offentlighetens funksjon som å være en markedsplass av ideer. Målet er å opplyse oss om argumenter, fakta og politiske løsninger. I det lange løp blir vi kollektivt klokere.

Dette er imidlertid en funksjon som tilsynelatende kan ivaretas av KI-modeller, som vil kunne få flere sanne påstander og bedre argumenter på bordet, raskere.

Lav kvalitet på innlegg for ti år siden

Som debattredaktør i Dagbladet i 2016 ønsket jeg flere innvandringskritiske tekster, men så meg nødt til å refusere nesten alle på grunn av lav kvalitet. Hadde innsenderne brukt KI til å formulere solide innlegg, ville det styrket debatten.

Ja, det er til og med uklart hva vi skal med innsendere. Med dagens KI-modeller kan jeg generere hundrevis av innlegg, som ville vært mer innsiktsfulle enn mye av det som kommer på trykk i norske aviser.

Chatboter kan likevel ikke erstatte mennesker som debattanter. Det er ikke bare innholdet i en tekst som betyr noe. Det gjør også avsender. Enhver tekst har et vell av «subtekst» – dens mening avhenger av en endeløs underskog av virkelighetsoppfatninger, verdisyn, premisser, som ligger uuttalte.

Siden vi mangler både dannelse og tid til å vurdere teksten på egne premisser, må vi lene oss på kognitive snarveier: Hvem er avsender? Har vedkommende faglig tyngde eller opparbeidet tillit? Å vurdere ytringer basert på avsender er en nødvendig mekanisme i en uoversiktlig verden.

Bruk gjerne KI til å skrive tekst, men...

Dette får avgjørende betydning for hvordan vi bør tenke om KI-bruk i mediene. Bruk gjerne KI til å skrive tekst, men det er kritisk viktig for oss at det finnes en avsender som ikke bare tar ansvar for det som står der, men som faktisk mener det, og at innholdet korresponderer med den kunnskapsdybden rollen deres antyder.

En tekst får sin fulle verdi først når vi kan forutsette en «fjord av kunnskap» og et spesielt verdisyn under overflaten. Det har større betydning at Toje skriver om kulturelt samhold enn en tilfeldig blogger. En chatbot kan ikke stå som garantist for det. Den er en kapabel leiesoldat som kan argumentere for hva som helst, men mangler selv retning. At Toje – ikke ChatGPT – står som avsender og stiller seg bak innholdet, sikrer dette.

Maskinen kan heller ikke stilles til ansvar. En sentral funksjon ved offentlig debatt er muligheten til å kreve avklaringer og, i verste fall, tilbaketrekning. Hvis en debattant ikke kan forsvare sin ytring i «nærkamp», mister teksten verdi. En KI-generert tekst er derfor legitim kun hvis et menneske er villig til å bære byrden av å forsvare innholdet.

Det som ikke betyr noe, er hvor mye avsender brukte KI. Enhver debattant kan bruke og misbruke KI. Det er likevel ikke mengden KI-produsert tekst som avgjør om et innlegg er et godt bidrag til debatten, og om det reflekterer kunnskapen og intensjonen avsender står for.