Grønne ord, brun handling

Det kunne ha vært et gjennombrudd. I stedet fikk vi et forslag som fremstår som alt annet enn ambisiøst. Arbeiderpartiet foreslår at Norge skal kutte utslippene med 70–75% i forhold til 1990-nivå. Men de foreslår ikke et eget mål for nasjonale utslippskutt. Det betyr at Norge kan lene seg på kvotekjøp i utlandet. Kvotekjøp kan være del av en internasjonal løsning, men det må ikke bli en sovepute for nasjonale tiltak. På sikt kan det også svekke norsk industris konkurransekraft, da det blir mindre attraktivt å investere i en økonomi som ikke kutter i egne utslipp.

Som Anja B. Riise (Framtiden i Våre Hender) skriver på LinkedIn: Dette er elendig klimapolitikk. Det åpner for at oljesektoren kan kjøpe seg fri, mens vanlige folk og næringsliv forventes å ta dugnaden. Det skaper usikkerhet, ansvar pulveriseres og kuttene skyves ut i tid. Jeg er enig med Anja når hun sier at vi trenger et nasjonalt utslippsmål som faktisk forplikter, og som tar høyde for både vårt historiske ansvar og vår økonomiske kapasitet.

Det er enda et problem her, fordi det vi i dag kaller det grønne skiftet i praksis handler om å legge fornybar energi oppå fossile energikilder, ikke å erstatte dem. Sol og vind kommer inn i energimiksen, men kull, olje og gass forsvinner ikke. De består, fordi energiforbruket vokser parallelt med den økonomiske veksten. Globalt har energiforbruket økt i takt med BNP, circa 3 prosent i året, og fossile brensler står fortsatt for rundt 81.5 prosent av energien vi bruker (Energy Institute, 2024). Skal vi virkelig kutte utslipp så må vi erstatte heller enn å supplere de fossile energikildene.

Vannkraften har alltid vært bærebjelken i Norges energiforsyning, men globalt har vi historisk sett aldri sluttet å bruke de gamle; nye energikilder har bare blitt lagt til. Vi har lagt kull oppå ved, olje oppå kull, og nå fornybart oppå olje og gass. Nå står vi ved et punkt hvor vi må erstatte, men markedskreftene vil det annerledes. Finansmarkedene belønner fortsatt fossile investeringer. Et aktuelt eksempel er Equinor, som i februar 2025 annonserte at de vil halvere sine investeringer i fornybar energi de neste to årene, fra 10 milliarder til 5 milliarder dollar, samtidig som de øker satsingen på olje- og gassproduksjon. Ifølge konsernsjef Anders Opedal skjer dette for å sikre verdiskaping for aksjonærene. Det sier alt om hvorfor profittbaserte selskaper aldri vil være en driver for det grønne skiftet.

Et annet problem er at beslutninger om klima og energi i stor grad preges av økonomisk tenkning, ofte på bekostning av naturvitenskapelig innsikt. Økonomer snakker om effektivitet og markeder, men tar sjelden inn over seg fysiske grenser og naturlover. Den økonomiske modellen DICE, utviklet av nobelprisvinner William Nordhaus, predikerer at 3 grader global oppvarming vil redusere verdens BNP med bare 2.1 prosent, altså er det ikke er noen grunn til bekymring. Men ifølge klimaforskere er 3 grader en katastrofe. Det betyr ødelagte økosystemer, tap av matjord og hundrevis av millioner på flukt, ikke bare litt lavere avkastning på investeringer. Når økonomiske modeller feilvurderer konsekvensene, trenger vi løsninger som tar fysisk virkelighet på alvor.

Vi står derfor overfor et valg. Skal vi la markedet og aksjonærene få fortsette å diktere klimapolitikken, eller skal vi begynne å lytte til vitenskapen? Skal vi håpe at økonomisk vekst en dag blir grønn nok, eller skal vi innse at utslippskutt krever strukturelle endringer, nye energikilder og sannsynligvis et annet forhold til vekst og forbruk?

Hvis vi virkelig ville kutte avhengigheten av olje og gass, hadde vi satset på kjernekraft for lenge siden, fordi det er den eneste løsningen som faktisk monner. Selvfølgelig finnes det utfordringer med kjernekraft, men dagens alternativer har også sine kostnader, og tiden for å vente er over. Kjernekraft er en stabil, karbonfri energikilde med høy energitetthet. Mens sol og vind er væravhengig og krever store arealer og mengder mineraler, kan kjernekraftverk levere jevn strømproduksjon døgnet rundt med minimalt arealavtrykk.

Våre naboland Sverige og Finland har allerede lang erfaring med kjernekraft. Vi burde samarbeide med dem og bygge opp et sterkt fagmiljø i Norge. Aktøren Norsk Kjernekraft har allerede konkrete planer for små modulære reaktorer tilpasset norske behov, og det er på høy tid at slike initiativer får slippe til.

Ethvert mål om utslippskutt blir meningsløst hvis det ikke følges av handling. Og handlingen må begynne med å erkjenne at det ikke finnes noe grønt skifte så lenge vi bygger videre på en fossil virkelighet. Kjernekraft er ingen magisk løsning, men den er helt nødvendig. Og skal vi lykkes må vi lytte mer til vitenskapsfolk, og mindre til økonomer med virkelighetsfjerne modeller og urealistiske fremtidsvisjoner om uendelig vekst på en planet med begrensede ressurser.