«Graden av maktbruk er proporsjonal med størrelsen på pengebingen»

Dyrebeskyttelsen sin lokalavdeling har vært i drift i Farsund i cirka 15 år. Foreningen har arbeidet for dyrevelferd i lokalmiljøet og hjulpet hundrevis av dyr. Alle medlemmer har jobbet på dugnad, og driftsmidler har blitt skaffet til veie gjennom kakelotteri og donasjoner. Foreningen har hatt beskjedne driftsmidler men har fått mye ut av hver krone. For en tid tilbake fikk lokalavdelingen en større gave gjennom en arv. Testamentet gjorde det klart at denne arven skulle gå til lokalt dyrevelferdsarbeide i Farsund.

Dyrebeskyttelsen sin landsorganisasjon holder til i Oslo. Den har en formue på nesten 50 millioner kroner, eier fete lokaler på Grünerløkka og forbruker cirka 20 millioner hvert år. De får store årlig donasjoner, og betydelig statsstøtte. I den siste tiden har Nettavisen og flere lokalaviser i Norge avdekket en organisasjonskultur preget av konflikter og rettstvister. Landsorganisasjonen synes å bruke rettsapparatet som styringsverktøy nedover i organisasjonen, og har gjennom en mengde år dyrket frem en ledelsesform basert på frykt og rå maktbruk.

Les Dyrebeskyttelsens tilsvar her:

En konflikt i Dyrebeskyttelsen løses typisk ved først å få noen til å sende et internt varsel på det medlem eller den tillitsvalgt man har en konflikt med. Dette åpner for at sentralstyret kan åpne tilsyn, gjerne krydret med trusler om politi og sanksjoner. Deretter følger typisk et prosessvarsel og sågar en etterfølgende stevning. Underveis blir ofte medlemmet ekskludert, og nesten alltid svertet i sosiale medier. Den som sendte varselet i starten, ender pussig nok ofte opp med det styrevervet den ekskluderte opprinnelig hadde.

Dette ble også lokalavdelingen i Farsund utsatt for, etter de kom i skade for å passe for godt på pengene sine. De lokale ildsjelene hadde tidlig en tanke om at oppsparte midler måtte sikres i et fond, slik at det ikke ble skuslet bort eller endte opp som så mange andre lokale sparemidler, i den store pengebingen på Grünerløkka. De gjorde et vedtak allerede i 2015 om å opprette en egen stiftelse. De hadde ikke klart å skrape sammen nok midler til å gjennomføre dette før de satt med den nevnte arven. De engasjerte da ulike kompetente personer for å hjelpe til med selve etableringen. Dyrebeskyttelsen rundt i Norge består av mengder av slike stiftelser, og de trodde alt var bra. De tok grundig feil.

Les mer om striden her:

Det er et viktig prinsipp at en formue i en forening er knyttet til formålet og ikke eies av medlemmene (Prof. Woxholth). Dyrebeskyttelsen Norges formål er å fremme og sikre dyrs rettigheter og velferd. Man kan derfor si at pengene i Dyrebeskyttelsen eies av dyrene. Dette er et prinsipp sentralstyret og ledelsen på kontoret på Grünerløkka ikke synes å bry seg særlig om. Fremfor å dyrke frem en god organisasjonskultur for dyrevelferd, brukes store midler på bekjempelse av dissidenter. Ofte med det målet å få hånd om andres formuesgoder. Graden av maktbruk er proporsjonal med størrelsen på pengebingen.

De tidligere så engasjerte styremedlemmene i lokalavdelingen i Farsund tilbringer dagene i rettssalen, er fratatt medlemskapet i lokalavdelingen, men sitter heldigvis tilbake med god samvittighet og arven trygt forvart. Håpet er at andre skal få øynene opp for en organisasjon på vidvanke, og at endringer kan komme. Imens må de leve med beskyldningene om underslag og svindel som farer gjennom sosiale medier som villkatter på flukt.

Arne S. Mikalsen,

styreleder for

Stiftelsen Dyrebeskyttelsen Farsund