Godt at sosiologien tar æren på alvor

Fra et økonomisk perspektiv vil det være lite rasjonelt å investere mye i en sosial situasjon hvor utfallet uansett er gitt. Et fotballag har for eksempel i utgangspunktet lite å spille for dersom det allerede er klart at de rykker ned en divisjon. I praksis skjer ofte det motsatte. I en del situasjoner hvor utfallet er gitt, investeres det masse krefter og engasjement. I slike situasjoner, hvor ingenting står på spill med tanke på utfallet, oppleves det likevel som om alt står på spill. Hvordan kan vi forstå slike situasjoner, og hva er det egentlig som står på spill?

Doktorgradsdisputasen er et godt eksempel på en slik situasjon. Å skrive en doktorgrad tar tre-fire år, og er vanskelig. Når man har jobbet fram et manuskript man selv mener holder mål, og som erfarne veiledere mener tilfredsstiller de akademiske kravene, sendes arbeidet til en ekspertkomite for vurdering. Dersom komiteen vurderer at avhandlingen tilfredsstiller de vitenskapelige kravene til et doktorgradsarbeid, får man lov til å forsvare avhandlingen under en offentlig disputas. Under denne disputasen får kandidaten presentere arbeidet sitt, og så følger en kritisk diskusjon av styrker og svakheter ved avhandlingen.

Disputasen er en interessant sosial situasjon fordi den på mange måter er ubetydelig for utfallet. Det skal nemlig svært mye til at et doktorgradsarbeid underkjennes på grunn av en dårlig prestasjon under disputasen. Jeg har faktisk aldri hørt om en kandidat som ‘stryker’ under disputas. Selv kandidater som nesten mister både munn og mæle, og ikke egentlig klarer å svare på spørsmål, får godkjent avhandlingen sin. For kandidaten er det dermed slik at når man har fått lov til å forsvare arbeidet sitt under disputas, så har man i realiteten allerede fått godkjent doktorgradsarbeidet sitt. Den egentlige godkjenningen har alt skjedd i forkant.

Alle doktorgradskandidater vet at det er slik. Fra et rent økonomisk perspektiv skulle man derfor tenke at arbeidet med forberedelser ble tatt ganske lett på – uansett hvor bra eller dårlig man gjør det under disputasen, så vil man jo i etterkant kunne titulere seg som doktor. Slik kunne man også tenke om de to fagekspertene, opponentene, som skal kritisk diskutere doktorgradsarbeidet under disputasen: De vet også godt at kandidaten kommer til å få godkjent arbeidet sitt, og i prinsippet trenger ikke de heller å legge ned særlig arbeid i forberedelser eller gjennomføring.

I realiteten er det det motsatte som skjer. Alle doktorgradskandidater jeg har møtt legger ned et betydelig forarbeid før disputasen. Alle opponenter jeg har sett i aksjon under disputaser har brukt timevis på forberedelser – de har lest doktorgradsarbeidet opptil flere ganger, forberedt detaljerte spørsmål, og laget en logisk plan for utspørringen av kandidaten. I de fleste disputaser jeg har vært på, er både kandidat og opponenter nervøse, skjerpet og engasjerte. I de beste disputasene er det en helt særegen emosjonell energi i rommet: Kandidaten anstrenger seg til sitt ytterste for å forsvare arbeidet sitt, mens opponentene anstrenger seg til sitt ytterste for å få i gang en kritisk diskusjon om de faglige svakhetene og det uforløste potensialet ved arbeidet.

I salen er det som regel en overvekt av hjemmesupportere: Det er familie, venner og kollegaer av kandidaten som møter opp, og som kanaliserer sin emosjonelle energi til støtte for ham eller henne. Opponentene er på bortebane – de har sjelden supportere i salen. De har også egentlig mer å risikere: De står der i rollen som erfaren senior og ekspert, og må fremstå som sådan, men det er jo egentlig kandidaten som er ekspert på sin egen avhandling.

Hvordan kan vi forstå disputasen som sosial institusjon? Hvordan kan vi forklare at alle aktørene bidrar så aktivt, og samarbeider så sømløst, om å gjøre disputasen til en sosial situasjon hvor det føles som om alt står på spill, når det i prinsippet er ingenting som står på spill?

Mitt beste svar er at dette handler om ære. Det som står på spill, er kandidatens og opponentenes rykte, anseelse og respekt. Disputasen er en situasjon hvor aktørene gjør sitt ytterste for å ikke miste ansikt.

Jeg tror at mange tenker på slike ting som ære, anseelse og det å bevare ansikt som noe gammeldags og umoderne – noe mennesker i vår del av verden var mye mer opptatt av i gamle dager enn nå. Mange forbinder i dag ære med religiøst konservative kulturer, som i diskusjoner om æreskulturer i deler av den norske innvandrerbefolkningen. Men disputaseksempelet viser at æren lever i beste velgående i sosiale, sekulære situasjoner i dagens Norge. Og æren er en så sterk drivkraft at den forvandler i utgangspunktet betydningsløse situasjoner til situasjoner hvor det for aktørene oppleves som om alt står på spill.

Jeg har tatt utgangspunkt i disputasen i denne teksten, fordi det er et så rendyrket eksempel på en situasjon hvor æren er virksom. Men det er ikke vanskelig å finne også ytterligere eksempler på situasjoner hvor det egentlig ikke står noe på spill, med tanke på utfallet, men hvor vi mennesker likevel mobiliserer massevis av ressurser for å bevare egen ære, ofte i et taktfullt samspill med andre, som er minst like opptatt av sin egen ære. Det er slike kjennetegn ved sosiale situasjoner som økonomene ofte glemmer når de prøver å forstå verden. Godt da at sosiologien tar æren på alvor.