God menneskerettsjournalistikk – en mangelvare

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Pressen skal avdekke kritikkverdige forhold, særlig fra folk med makt. Men mens legene Hillary Cass og Anne Wæhre gjennomgående blir fremstilt som omtenksomme og bekymrede fagpersoner i pressen, for eksempel i A-magasinet nylig, blir pasientgruppen fremstilt som «sinte aktivister».

All god menneskerettsjournalistikk starter med å undersøke hvorfor noen er så opprørt.

Neste skritt bør være å sammenligne, gjerne i dialog med fagpersoner: Hva er vanlige rettigheter og krav til kunnskapsgrunnlag? Da ser man at både Cass og Wæhre argumenterer for at disse pasientene skal ha mindre selvbestemmelse enn andre – på tvilsomt vitenskapelig grunnlag.

Hva er saklig og nødvendig av tiltak? The World Professional Association for Transgender Healths (WPATH) retningslinjer svarer på alle bekymringene til Cass og Wæhre og er mindre inngripende: individuelle vurderinger av behovet for helsehjelp gjort sammen med pasient og foreldre – basert på den største og grundigste kunnskapsgjennomgangen som finnes.

Hvilke spørsmål som stilles, og til hvem, sier noe om hvem pressen anser som likeverdige medborgere – og ikke. Vi trenger mer og bedre menneskerettsjournalistikk.

Ole-Petter Hamnvik

Førsteamanuensis ved Harvard Medical School, endokrinolog, Helsestasjon for Kjønn og Seksualitet

Lene Løvdal

Menneskerettsjurist, styreleder, Egalia senter mot diskriminering

Forfattere av rapporten «Helsehjelp til mindreårige pasienter med kjønnsinkongruens. Medisinske og juridiske perspektiver»