Glipper historien for tyskerne?

Den kristendemokratiske unionen CDU/CSUDen kristendemokratiske unionen (CDU) og den kristensosiale unionen i Bayern (CSU) er søsterpartier i tysk politikk.s valgseier i Tyskland sikrer stabilitet i Europas desidert viktigste land og største økonomi. Men de statsbærende partiene i forbundsrepublikken utfordres kraftig fra begge fløyene.

Den største utfordringen mot det bestående kommer fra det høyreradikale AfD, som gjorde et mye omtalt brakvalg. Spesielt i gamle Øst-Tyskland, der de ble det største partiet i nesten alle valgkretsene, med unntak for storbyene Berlin og Leipzig.

Men også fra venstrefløyen, der et revitalisert Die Linke – med røtter i det østtyske kommunistpartiet – gjorde det oppsiktsvekkende sterkt.

Ikke minst blant de yngste velgerne, og aller mest blant unge kvinner. Hele 34 prosent av de kvinnelige velgerne mellom 18–24 år stemte på Die Linke, mens 15 prosent av de yngste mennene gjorde det samme.

For AfD var resultatene blant de yngste tvert motsatt: 25 prosent av de yngste mennene støttet AfD, mens «bare» 14 prosent av kvinnene lot stemmen gå til Alice Weidels parti.

POPULÆR: Die Linke og Heidi Reichinnek (bildet) gjorde det overraskende godt i det tyske valget. Foto: FILIP SINGER / EPA / NTB

Begge fløypartiene satser knallhardt på sosiale medier. AfDs frontkvinne Weidel har nesten en million følgere på TikTok, mens Die Linkes populære toppkandidat Heidi Reichinnek har snaut 600.000.

Til sammenligning har CDU-leder og kommende forbundskansler Friedrich Merz bare 91.500 følgere.

Merz var i mange år tidligere kansler og «landsmoder» Angela Merkels argeste rival i CDU. I selvbiografien sin skriver Merkel om den jevnaldrende Merz: «Det var et problem helt fra starten: Vi ville begge bli sjef.»

Først nå, i en alder av 69, er Merz’ tid kommet. Den konservative og svært velstående juristen og hobby-piloten blir EUs potensielt viktigste enkeltpolitiker de kommende årene.

Og som regelen stort sett var da Merkel styrte, går det mot en storkoalisjon mellom CDU/CSU og sosialdemokratene i SPD.

Den nye regjeringen bør komme raskt. Et geopolitisk utsatt Europa trenger kraftfullt tysk lederskap mer enn noen gang før.

Ronald Reagan-beundreren Merz har allerede markert seg som en markant europeisk røst overfor Donald Trump, som i sin Europa-politikk, eller mangel på en slik, har brutt tvert over med arven fra Reagan.

Den tyske forbundsrepublikken har vært styrt av koalisjonsregjeringer helt siden 1949, med unntak for Konrad Adenauers tredje regjering 1957–1961, da CDU/CSU hadde rent flertall i riksdagenDet tyske parlamentet, som er landets lovgivende forsamling..

«Keine Experimente» (ingen eksperimenter) lød den nesten komisk moderate parolen den gang. Som metafor for den tyske politiske kulturen holder den fortsatt. Aldri igjen skal Tyskland begi seg ut på ytterliggående politiske prosjekter.

Den nattsvarte erfaringen fra Hitler-tiden – bevisstgjort gjennom det som ofte kalles «den tyske erindringskulturen» – er en sentral komponent i tyskernes identitet.

Derfor har «brannmuren»En metafor for en sterk barriere eller motstand mot ekstreme politiske ideer, spesielt fra ytre høyre. mot ytre høyre fortsatt en så tung resonans. Partier som kan assosieres med tankegods fra den gangen skal holdes unna regjeringsmakt.

Men hvor lenge holder dette?

Yngre velgere, viser valgresultatet, er langt mer tilbøyelige til å gå for andre alternativer enn de statsbærende partiene. Mens oppslutningen om både CDU/CSU og SPD – som begge gjorde historisk svake valg – øker betraktelig med alderen.

Kun 13 prosent av de yngste velgerne stemte på Merz’ union. Hele 42 prosent av de over 70 gjorde det samme. 12 prosent av velgerne mellom 18–24 år stemte SPD. 25 prosent av de eldste stemte på partiet til avtroppende kansler Olaf Scholz.

Blant Tysklands seniorer fikk altså de to statsbærende partiene til sammen nesten syv av ti stemmer. Blant de yngste, derimot, stemte 75 prosent på andre partier.

Det er selvsagt ingen «naturlov» heller ikke i Tyskland at de moderate partiene har hevd på flertallets gunst. En stagnert økonomi, høye energipriser, innvandring, kriminalitet og en ineffektiv sittende regjering må ta mye av skylden for at den etablerte politiske eliten ble straffet av velgerne.

Men det kan også være et bilde på en svekket historisk bevissthet blant yngre tyskere. Det er krevende å holde erindringskulturen i hevd etter som årene går.

Når AfD – også blant larmende støttespillere som Elon Musk – sier at det er et for stort fokus på fortidens skam, så vekker det nok gjenklang blant tyskere som ser på den totalitære historien som nettopp «historie», mer eller mindre irrelevant for dagens utfordringer.

Men er AfDs nasjonalsjåvinisme svaret?

DEN VARME SOMMEREN: Daværende forbundskansler Angela Merkel hyllet landslagstrener Jürgen Klinsmann etter det vellykkede fotball-VM i 2006. Foto: DANIEL MAURER / AP / NTB

Vi er mange som husker fotball-VM i Tyskland i 2006.

Angela Merkel beskriver det slik i selvbiografien: «Sommeren 2006 gikk alt på skinner: pent vær i fire uker på rad (...) svart og rødt og gult overalt hvor man så, ikke tynget ned av forbundsørnen (...) det var festet flagg til ytterspeil og bilvinduer.»

Det var som om Tyskland fant seg selv under mesterskapet. Med en positiv og inkluderende patriotisme. Endelig kunne også tyskerne tillate seg å kjenne på en livsbejaende nasjonal stolthet slik andre land og folk tar for gitt.

Det er et vakkert minne, men det virker lenge siden. Kanskje er den litt stive Friedrich Merz mannen som kan skape ny gnist i Europas gigant. Også ved å insistere på at brannmuren mot de sjåvinistiske kreftene består tross fremgangene.

Han har folkets støtte. 70 prosent av velgerne vil holde AfD unna regjeringsmakt.

Historiens lærdommer preger nok tyskerne fortsatt. Det er fristende å si: Heldigvis.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.