Gi Trones skole en ny sjanse!

KRONIKK: Sandnes kommune har fremmet et forslag om å rive den verneverdige Trones skole og erstatte den med et nybygg. Stavanger arkitektforening mener saksfremlegget er unyansert og oppfordrer til grundigere utredning av bevaringsalternativet.

Sandnes bør som by vise at den evner å ta vare på sin felles historie, fremfor å adoptere en bruk og kastmentalitet. Bildet viser Trones skole som er foreslått revet. Foto: Magnus Kolstad

Saken behandles av formannskapet 7. april og i forkant av dette ønsker arkitektforeningen å belyse sentrale punkter i beslutningsgrunnlaget.

Saksfremlegget påstår at bygningen «har nådd slutten av sin levetid» etter 70 år, men Trones skole er et solid mur- og teglbygg som kan stå i uoverskuelig fremtid med riktig vedlikehold. Når enkeltkomponenter som vinduer og taktekking slites ut, er det naturlig å bytte dem ut som en del av ordinært vedlikehold. Å sidestille utskifting av slike bygningsdeler med at hele bygget bør rives, er i beste fall misvisende.

Integrering av forsterket avdeling

Trones skole har en egen avdeling for elever med store omfattende hjelpebehov. Saksfremlegget hevder at bygningsmassen i seg selv hindrer integrering av elever i denne avdelingen. Det er mer presist å si at manglende tilrettelegging – for eksempel fravær av heis og universelt utformede toaletter – skaper barrierer. Disse tiltakene kan løses ved oppgradering og planmessige grep, uten å rive et robust bygg. Å fremstille selve bygningen som
ekskluderende for sårbare elevgrupper er unyansert.

Det vises til et kostnadspåslag på rundt 50 millioner kroner for å bevare skolen. Det mangler imidlertid gjennomskuelige beregninger som underbygger disse tallene. Flere fagmiljøer hevder at bevaring kan være mer økonomisk gunstig når man tar hensyn til livsløpskostnader, miljøhensyn og verdien av å bevare et bygg med høy arkitektonisk kvalitet. Saksfremlegget bekrefter også at kalkylen er usikker, siden man ikke «vet hva man finner» i vegger og gulv.
Dette taler for at det burde vært større åpenhet om beregningsgrunnlaget, fremfor å presentere en ekstra kostnad som et faktum.

Flere alternativer og nye perspektiver

Saksfremlegget støtter seg på én utredning der bevaringsalternativet ikke er vist på sitt beste. Det finnes mange mulige løsninger for å forene moderne pedagogikk, krav til universell utforming og bevaring av kulturminner. Eksempelvis kan et kompakt tilbygg med nye løsninger for heis og HC-tilpasning bidra til å integrere forsterket avdeling godt, uten å øke fotavtrykket
eller redusere lekeareal. Disse mulighetene er ikke nevnt, selv om det var et mål at innovativ anskaffelse og markedsdialog skulle gi rom for nettopp kreative løsninger.

Det er antydet at et nybygg kan komme opp i 700 millioner kroner, samtidig som bevaring hevdes å være enda dyrere. Disse tallene er imidlertid usikre, og verken folkevalgte eller innbyggere har fått se konkrete beregninger. Når budsjettene allerede er presset, er det avgjørende at beslutningstakere får en fullstendig oversikt over både kortsiktige og langsiktige kostnader før det tas et endelig konseptvalg. Bare ved å framlegge et komplett regnestykke for
riving kontra bevaring – inkludert mulige tilbygg – kan man sikre at valget blir reelt informert.

Trones skole er ikke bare et bygg, men et kulturelt og historisk landemerke som viser en viktig del av byens utvikling. Saksfremlegget presenterer riving som den mest logiske løsningen, men gir samtidig lite rom for andre perspektiver på kostnad, klimagevinst og bevaringens verdi. Det
er beklagelig at verken alternative bevaringsmodeller eller risikoen for kulturminnefaglige innsigelser blir tilfredsstillende belyst.

Kulturminne og lokal identitet

Stavanger arkitektforening oppfordrer beslutningstakere til å be om innsyn i
beregningsgrunnlaget som hevder at bevaring vil koste mer, og til å være kritiske til påstanden om at nybygg automatisk er best for læringsmiljø, integrering og økonomi.

Trones skole er anerkjent som en av regionens første paviljongskoler og har høy arkitektonisk kvalitet. Saksfremlegget erkjenner at riving vil fjerne et viktig kulturminne, men ender med å anbefale nybygg likevel. Denne typen paviljongkonsept var en nyvinning i etterkrigstiden og er betydningsfull for Sandnes’ historie som oppvekst- og skolekommune. Dersom skolen rives,
mister vi nok et landemerke i en by som allerede har revet mange av sine eldre bygninger.

Sandnes bør som by vise at den evner å ta vare på sin felles historie, fremfor å adoptere en bruk og kastmentalitet. Oppgradering og transformasjon av eksisterende bygningsmasse er ikke bare en mulighet for å spare penger og miljø, men også en sjanse til å gi de kommende generasjoner et tydelig signal om at historie og arkitektonisk kvalitet er verdt å bevare.