Gazas minste ofre

Fire små jenter står i veikanten utenfor klinikken vår på Gazastripen. Det er tidlig morgen og gradestokken viser åtte grader. Ingen av barna har sokker, bare en av dem sko. De er vel mellom tre og seks år gamle og er tydelig ute på egen hånd. Klærne er skitne og håret flokete.

Det er da jeg ikke klarer å holde igjen tårene.

Det er så rart hva som treffer hjertet. På mine ti år som feltarbeider har jeg snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd krig og som er tvunget på flukt.

Jeg har behandlet torturofre og de som har overlevd de mest grusomme overgrep. Jeg har hørt historier om ondskap og frykt, fortvilelse og lysten til å dø fordi alt håp er ute.

Jeg er topptrent til å tåle elendighet og vet ofte hvordan jeg kan hjelpe. Ikke med alt, men i alle fall med noe.

Derfor tåler jeg å jobbe i kriseområder. Derfor tåler jeg å se alle de hullete teltene og fortvilte menneskene på vei til jobb hver dag uten å bryte sammen. De massive ødeleggelsene og de enorme tapene folk her har opplevd, er en kontekst jeg stort sett takler bra.

Men synet av de åtte små barneføttene i gjørma denne morgenen går som en pil inn bak profesjonaliteten min og rett i hjertet. Selv sitter jeg i bilen med tre lag ull på kroppen og luen trukket godt nedover ørene. Og fortsatt er jeg kald.

Tårene kommer overraskende på meg. Jeg har da sett lignende før. For ikke å legge sten til byrden for sjåføren, vender jeg meg bort og ser i en annen retning. Vi har akkurat snakket om at han planlegger å dra nordover på Gazastripen, der han er født og har levd hele livet før denne krigen startet.

Når jeg spør om hvordan det er med huset hans, gjør han en håndbevegelse nesten alle jeg snakker med viser meg: Han strekker frem hendene og fører dem ut til siden mens han sier: «It’s flat». Huset hans er helt jevnet med jorden og det er ingenting igjen.

Han rister på hodet som for å signalisere sin fortvilelse. Nå bor han og familien i et enkelt plastskur og han aner ikke hva han skal gjøre fremover. Han vil gjerne hjem til kjente trakter, bygge opp igjen et liv som kan ligne på slik det var «før». Tilby barna noe annet enn skuret som vakler i vinden og ikke kan holde regnet ute.

Men han vet at det vil ta årevis før det er levelig i hans gamle nabolag. Sykehusene er bombet, skolene er ødelagt, butikkene er blitt til grushauger og området er ugjenkjennelig i et landskap som er fullt av bombekrater. Ødeleggelsene er så massive at det er vanskelig å forstå selv når man står midt i det.

Kanskje er det kombinasjonen av de dystre utsiktene for menneskene i Gaza og synet av de uskyldige barna som gjør at det treffer meg så hardt. Disse barna skulle vært Gazas fremtid, i stedet bærer de på Gazas sorg.

Mange tusen barn er anslått å ha mistet sine foreldre i denne krigen. Noen foreldre er begravet, andre ligger fortsatt under sammenraste hus.

Enkelte barn håper fortsatt på at de skal bli gjenforent med sine foreldre fordi de voksne rundt dem ikke har hatt hjerte til å fortelle dem at de er døde.

Da våpenhvilen trådte i kraft, begynte barna å drømme. Om at de skulle komme tilbake til rommene sine. At de igjen skulle kunne leke med lekene de var glade i. At de skulle møte igjen venner de har savnet gjennom over et år på flukt. Men det er ingenting igjen å drømme om.

Rommene er borte og lekene smeltet i varmebølgen fra en bombe. Vennene har vært spredt i de mange teltleirene som har oppstått i det lille området som har vært noe mindre bombet enn resten av Gaza. Men trygt har det ikke vært.

Jeg har selv flere ganger opplevd at bomber falt rett ved oss i den såkalte humanitære sonen.

Barna jeg møter på klinikken vår, er sterkt traumatiserte. De har vært livredde for å dø i over ett år. Eller for å miste noen de er glade i. De har sovnet med angst og våknet med angst. Nå blir de redde selv for ting som ikke er farlige.

De rykker til om en dør lukkes litt brått, de får panikk om foreldrene går ut av rommet eller hyler til om sykepleiernes instrumenter klirrer når bandasjer skal byttes. Jeg har aldri tidligere sett et så ekstremt nivå av angst og traumer som her.

Det er fortvilende å ta del i barnas konstante frykt og smerte. I tillegg vet jeg at krigen skal leve lenge i disse barna. De kommer til å være mer skvetne enn vanlig i lang, lang tid. De kommer til å streve med å slappe av eller konsentrere seg.

Traumatiserte barn bruker mye av sin kraft på å monitorere sine omgivelser for fare i stedet for å leke ubekymret, lære sosiale regler og å holde igjen impulser. Der de skulle le og fryde seg, tar de i stedet del i de voksnes bekymring og sørger over dem de har mistet.

Er det rart jeg gråter?

Det er som om den lille flokken med unger som står utenfor klinikken representerer all sorg og smerte Gazas barn har opplevd og skal gjennom. Det er et forslitt uttrykk, men like fullt helt sant: Det er barna som rammes hardest i en krig.