Fugemassefjes

En lørdag skulle en venninne og jeg på utstilling på Frogner i Oslo og hadde avtalt å møtes på en kafé i nærheten av galleriet. Ute var det sol og mange folk.

Jeg registrerte at de så ørlitegrann annerledes ut her enn på Midtkanten, der jeg bor (Midtkanten er midt mellom Vestkanten og Østkanten). Var det litt kortere avstand mellom øyenbryn og hårfeste? Var de overrasket eller redde?

De så i alle fall ikke helt normale ut, og jeg været at noe ikke stemte. Kjente på en kriblende uro. Hva var det med disse folka?

Kaféen var smekkfull, men jeg hadde flaks og fant et bord. Jeg satte meg ned, lente hele ryggen inntil veggen og pustet langsomt ut. Så skvatt jeg til. Hva var det som hadde skjedd med alle rundt meg?

Her satt kvinner i flere generasjoner (og noen menn) med bulende, blanke panner og kinn som svulmet og glinset. Leppene var glossy og overdimensjonerte. Hadde de ramlet mot vinduet ville de blitt hengende fast med sugekoppmunnen sin. Øyenvippene var pålimte og av plast, og de var tydeligvis tunge, for når de blunket, ble det et skeivt og sløvt slow-mo-blunk.

Undersiden av kinnbena var markerte, og muligens sydd litt oppover, slik at de fikk noe katteaktig over seg.

Jeg er utdannet kunsthåndverker og kan et og annet om søm og materialer, og ville derfor aldri latt noen SY MEG i ansiktet med mindre det sto om livet. Men her på kaféen var grensen mellom tekstilkunst og nennsom skreddersøm utvisket.

Alle hadde helt like, salongfriserte øyenbryn som var påtegnet, fargelagt eller tatovert. Det klakket i akrylnegler mens de tastet på telefonen for å ta dagens syttiende selfie. Smilene var stive og forvrengte.

Når de snakket eller lyttet, så det mer ut som grimaser enn hjertelige uttrykk for engasjement og tilstedeværelse.

Hadde jeg kommet til Disneyprins- og prinsessenes feilvareavdeling, eller var jeg på Kaffebrenneriet på beste vest?

Jeg hadde lyst til å rope: Hvorfor gjør dere dette mot dere selv?

Men så tenkte jeg at de i kor kanskje ville rope tilbake: Hvorfor syr ikke du om fjeset ditt? Hvorfor tar du ikke Botox? Har du ikke penger til å kjøpe falske vipper? Hvorfor har du bare vanlige negler? Du ser ut som en kråke! Kanskje det er det de syntes om meg? For her var jeg den unormale.

Hva er det de egentlig vil med all denne Botox- og ansiktsbehandlingen?

Man skulle tro at det er for å se yngre ut, men ingen ser yngre ut med Botox. Det er ingen som stivner i evig ungdoms blomst. Nei, ansiktet ser heller ut til å ha stivnet i frykt. Frykt for å ikke være pen? Frykt for å se eldre ut? Men dere lurer ikke meg.

Man ser verken penere eller yngre ut med Botox, man ser bare ut som «en som har tatt Botox.»

Jeg har diskutert dette med venninner. Mange mener at «Det er så gode metoder nå, flere som er så flinke til å injisere, det er folk vi kjenner som har «fylt på», men man ser det ikke engang».

Jeg mener det alltid synes, men kan strekke meg til at noen ser ut som en bolle fra disken på 7-Eleven. De fleste ser mer ut som smelta stearin.

For det er noe som skurrer i de ansiktsoperertes og botoxfyltes fjes; mimikken blir annerledes, stiv, fordreid eller helt borte. For meg gir alle disse «behandlingene» en look som krysser over i det som vitenskapen kaller «Uncanny Valley».

«The Uncanny Valley» (den uhyggelige dalen) er en teori som ble utviklet av den japanske robotikkprofessoren Masahiro Mori på 70-tallet.

Teorien om Uncanny Valley går ut på at så lenge robotene har enkelte likheter med oss, oppfatter vi dem som søte og menneskelige. Mens roboter som ligner for mye på mennesker, og bare skiller seg litt fra oss, vekker ubehag.

Vi mennesker er ekstremt gode på å oppdage unaturlige bevegelser, annerledes hudtekstur eller ansiktsuttrykk. Og vi reagerer med gys når vi ser det. Når noe er nesten som et menneske, oppstår en konflikt i oss. Vi ser at det er et menneske, men reagerer intuitivt på at det er noe som ikke stemmer. Det friker oss ut.

Uncanny Valley forklarer også hvorfor man blir redd eller skremt i møte med dukker, klovner eller animasjonsfigurer; de ligner mye på oss, men ikke helt.

Da jeg var liten var jeg kjemperedd for både pantomime og klovner. Det var så ekkelt med de stive bevegelsene. Som voksen føler jeg samme ubehaget av botoxfylte ansikter. Botoxen og restylanen ser ut til å fjerne det myke menneskelige, det ekte, og erstatter det med noe stivt voksdukkeaktig.

Det er forvirrende å se på et botoxfjes, og noen blir jo helt ugjenkjennelige. Eller uleselige.

En gang jeg var på Aschehougs hagefest ga jeg spontant en kjent person en god klem, for hun var så forandret – skrinn og full av ny Botox. Jeg følte omsorg og akutt lyst til å ta ansvar.

Jeg fikk lyst til å gå inn i villaen, spørre om de kunne lage ostesmørbrød og te, og kanskje tilkalle presten eller en psykolog. Så kunne vi i fortrolighet og med trygge rammer snakke om at det er greit å bli eldre, at det går bra og at det er naturens gang.

Det som derimot ikke er naturlig, er å fylle opp slapp hud og rynker med fugemasse.

Kaféen med botoxfylte folk kunne jeg heldigvis forlate, men hvordan forholder vi oss til de stive fjesene når vi møter dem i politiet, som sjef, helsepersonell eller autoritet? Eller som ansatt i barnehagen eller på skolen? Og ikke minst: som mamma eller pappa?

Vi speiler hverandre, vi leser hverandres ansikt. Med Botox blir man uleselig.

Det blir helt feil når man blir møtt med det samme ansiktsuttrykket uansett hva man sier. Hvis du forteller at du har fått AIDS fordi du var utro på ferie, blir du møtt med det samme stive, konstant overraskede ansiktet som hvis du forteller at du elsker lakrislisser.

Designere som jobber med roboter forsøker å unngå «Uncanny Valley». Folk blir skremt, kundene blir frastøtt. På hudpleiesalonger har de fått en annen arbeidsinstruks – trolig å gjøre kunden klar for audition til «Killer Clowns from Outer Space».

Det er jo ikke rart jeg reagerer.