Fra kaos til kontroll

Hodet til Stine har forstyrret henne i mange år.

Da hun var 19 år var hun på fest.

«Diamonds av Rihanna» dunket fra høyttalerne. Sommerferien hadde akkurat startet.

Stine var glad, men plutselig begynte pulsen å stige.

En mann hun aldri hadde sett før gikk forbi henne.

Stine gikk bort til den fremmede mannen og tok tak i armen hans.

– Har det skjedd noe mellom oss? spurte hun.

Flyttet på tingene i vinduskarmen

Det var tidlig i tenårene at Stine begynte å utvikle de første symptomene på tvangslidelse (OCD).

Stine vokste opp i en liten by på Østlandet. I dag bor hun i Bodø. På jenterommet hadde alt sin faste plass.

De grønne plaggene lå alltid under de hvite, og undertøyet var strøket, brettet og stablet med millimeterpresisjon.

I vinduskarmen hadde tingene sin faste plass.

– Venninna mi pleide å flytte på dem med vilje, bare for å erte meg. Hun visste jeg ble sur av det.

Den gangen forsto ikke Stine at det var noe galt. Hun likte bare at ting var ryddig, symmetrisk og trygt.

Men tankene fikk utvikle seg. De ble mørkere, og mer påtrengende.

Som mannen på festen.

Stine klarte ikke å slå fra seg tanken:

Hva om hun hadde vært utro med denne mannen hun ikke kjente igjen?

Og slik fortsatte hjernen hennes å spinne. Tvangstankene gikk fra å dreie seg om orden og farger, til å handle om noe helt annet:

Hva om jeg er farlig? Hva om jeg gjør noe jeg ikke kan kontrollere?

– Vi har alle rare tanker iblant

Tvangstanker er uønskede og plagsomme tanker som kan gjøre folk både redde og skamfulle.

– Det er ikke tanker man ønsker å ha. De er påtrengende og ofte skamfulle, sier psykologspesialist Camilla Berg Lie.

Hun har møtt mange som sliter med det samme som Stine. De fleste vet at tankene er irrasjonelle og overdrevne, men de føles likevel ekte og skremmende.

Et klassisk eksempel er frykten for å ha kjørt på noen uten å merke det.

– Vi har alle rare tanker iblant. Men når du begynner å frykte dem, og prøver å skyve dem bort, da vokser de. Da får tvangen fotfeste, sier Lie.

Ifølge Rådet for psykisk helse har om lag én til to prosent av befolkningen OCD.

Hva om jeg er farlig for andre?

Toget nærmet seg perrongen. En eldre mann sto foran Stine.

Tanken kom helt ut av det blå:

– Hva om jeg dytter ham?

Hun vet hun aldri ville gjort det. Men tanken er der. Og det er nok.

Etter hvert begynte tvangstankene å tære på henne.

Den livsglade jenta som alltid hadde vært sosial, begynte å trekke seg unna. Isolerte seg mer og mer.

Stine begynte spesielt å unngå steder med barn og eldre, fordi hun ble mer og mer redd for å omgås mennesker som ikke kunne gi henne en bekreftelse. Eller med andre ord: Noen som ikke kunne gi henne en garanti for at hun ikke hadde gjort noe galt.

Hva om jeg har gjort noe – og de ikke kan si ifra?

– Forestill deg at hodet ditt blir bombardert med slike tanker. Hele tiden. Jo mer du prøver å skyve dem bort, desto sterkere blir de, sier hun.

Flere ganger har Stine gått tilbake til butikker og bedt ansatte sjekke overvåkningskameraer i frykt for å ha gjort noe galt eller for å ha skadet noen.

En gang meldte hun seg til politiet for noe hun aldri hadde gjort.

– Tvilen tok overhånd. Det var som å leve i et mareritt jeg ikke fikk våkne fra, forteller hun.

Men det har vært vanskelig å få hjelp.

– Du er ikke farlig, Stine

Stine har fått behandling i psykiatrien flere ganger. Hun har prøvd samtaleterapi. Eksponeringsterapi. Ingenting hjalp godt nok.

Hun valgte å legge seg inn frivillig i to måneder.

Hun trodde ikke på dem. Ikke med en gang.

– De måtte overbevise meg. Jeg hadde kommet så langt at jeg trodde på det. At jeg trodde jeg kunne være farlig.

Men i møte med mennesker som virkelig kunne forstå henne, begynte noe å løsne.

For Stine var det som å få puste for første gang på lenge.

– Mange blir lettet når de skjønner at det de opplever har et navn. At det ikke betyr at de er gale, men at det de snakker om er tvangstanker eller OCD, og at tankene ikke sier noe om hvem de er som person, sier psykologspesialist Camilla Berg Lie.

Stine husker lettelsen da hun fikk vite at det fantes et navn på det forferdelige som foregikk i hodet hennes.

Fra midten av tenårene og fram til Stine var omtrent 25 år hadde hun vært inn og ut av ulike behandlinger i psykiatrien.

Men det virkelige vendepunktet kom først da hun var til behandling i hennes tredje OCD-team.

På den tiden trodde Stine at hun hadde gitt alt i behandling, men terapeutene så noe annet.

– Nå gjør du det der igjen, nå søker du bekreftelse.

De var direkte. Uten filter.

– Hvis du ikke er villig til å gå hele veien, er det andre som venter på plass, sa de.

Det traff Stine hardt. Men det virket.

60 behandlingssteder i landet tilbyr nå eksponeringsterapi for blant annet OCD-lidelse. De bruker den såkalte «firedagersmetoden»:

Utfordret frykten

De plasserte henne i døråpningen til et rom fylt med barnelatter.

Hva om jeg gjør noe galt?

Stine skulle leke med barna. Hun skulle tilbringe tid med dem.

Men uten å søke bekreftelse.

Hun fikk ikke lov til å flykte fra tankene sine eller kroppen hennes som fortalte at dette var farlig.

Hva om jeg mister kontrollen?

Men Stine kastet seg ut i det. Og ingenting skjedde.

– De hadde jo aldri latt meg gjøre det hvis de trodde jeg var farlig.

– Kan få livet sitt tilbake

Eksponeringsterapi handler om å møte frykten, og bli værende i den. Målet er å utsette seg for det man frykter, uten å utføre tvangshandlinger.

Det er krevende, men det virker. Camilla Berg Lie har sett effekten av det flere ganger.

– Selv de som er hardt rammet, kan få livet sitt tilbake, forteller hun.

Stine kjenner det selv nå.

– Det er ikke så rart, egentlig. Å være redd for å skade dem man elsker. Å føle at alt er ditt ansvar. Det er menneskelig, sier hun.

Redd for å bli stemplet som gal

Mange tror OCD handler om renslighet. Om å vaske hender eller rydde i fargekoder. Men sannheten er at lidelsen kan være mye mer kompleks og innebære tabubelagte temaer.

For mange som lever med lidelsen, kan det oppleves som skamfullt. Tvangstanker kan også dreie seg om vonde og tabubelagte temaer, som vold, sex, overtro eller frykten for å skade dem man elsker.

– Det kan være frykt for å starte en brann. For å miste kontrollen. For å gjøre noe forferdelig, selv om man aldri ville det, forklarer psykologspesialist Camilla Berg Lie.

Skammen gjør at mange tier. Lie trekker frem et eksempel:

– Tenk deg å være elev i mat og helse, og ikke tørre å skjære grønnsaker fordi det ligger en kniv der. Du er redd for hva du kan gjøre, ikke fordi du vil, men fordi tanken finnes. Egentlig er du verdens snilleste. Det er ikke lett å forklare for klassekameratene, sier hun.

Stine vet hvordan det føles.

– Jeg har vært redd for å bli stemplet som gal.

Men hun vet også hvor mye det hjalp å si det høyt.

– Da jeg fikk vite at det fantes et navn på det, falt alt på plass.

I dag lever hun et liv hun aldri trodde var mulig. Stine har blitt 31 år, og har hus, samboer og barn. Hun er gudmor til bestevenninnens barn.

– Hun bare kastet ungen i armene på meg. Det var hennes måte å si: Jeg stoler på deg.

Stine deler historien sin fordi hun vet hvor ensomt det kan være. Hun sammenligner OCD med spilleavhengighet:

– De som gambler bort hus og heim vet hvor liten sjansen er for å vinne, men likevel klarer de ikke stoppe.

Og slik kan det være med tvangstanker også.

– Du vet at tankene og tvangshandlingene er irrasjonelle. Du vet det ikke gir mening. Men du klarer ikke stoppe.

Og likevel kan man få livet tilbake.