Fra et feministteologisk standpunkt er det viktig å nyansere bildet av pave Frans

Pave Frans avbildet i 2023. Foto: Gregorio Borgia, AP/NTB

Min lojalitet ligger hos de menneskene som må leve med konsekvensene av dogmer.

Fra et feministteologisk standpunkt er det viktig å nyansere bildet av Jorge Mario Bergoglio (pave Frans) som en progressiv kirkelig leder.

Et annet bilde

For oss som arbeider innenfor den kirkelige delen av akademia, kan det regnes som kontroversielt å kritisere ledere fra andre trossamfunn enn dem vi selv tilhører gjennom institusjonens konfesjonelle tilhørighet.

Men forskningen er og skal være fri. Vi som arbeider tett på kirkelige aktører, har et særlig ansvarlig for å bidra med kritisk tenkning rundt kirkenes rolle, også når dette kjennes ubehagelig.

Som teologisk forsker ved en vitenskapelig institusjon med en kirkelig forankring (Vid) ligger min lojalitet hos de menneskene som må leve med konsekvensene av dogmer, ikke hos dem som har utformet dem – eksempelvis mannlige kirkeledere.

I det perspektivet oppstår et annet bilde enn at Bergoglio var opptatt av sosial rettferdighet.

Klimaengasjement som argument mot abort

«Laudato Si’» (2015) er Bergoglios økologiske tekst. Men hvis man leser teksten nøye, så fremsetter Bergoglio her klimaengasjement som et argument mot abort. Han skriver: «Since everything is interrelated, concern for the protection of nature is also incompatible with the justification of abortion» (120)

Videre hevder Bergoglio at man ikke kan høre «naturens rop» når verdien til en «poor person, a human embryo, a person with disabilities» (117) ikke lyttes til. Ved å likestille født og ufødt liv sidestiller han abort med drap. Slik avviser Bergoglio at abort kan forstås som et etisk dilemma hvor to interesser står i motsetning til hverandre.

Stemmer som fremhever Bergoglios klimaengasjement, hopper over at denne koblingen mellom økologi og abortmotstand i praksis kan svekke klimaengasjement som politikk.

Et kirkelig basert klimaengasjement kan ikke ha en brodd mot kvinners reproduktive rettigheter. Klimaaktivister bør ikke gå i allianse med en tenkning hvor økologi brukes som en stråmann i et antiabortprogram.

Begrenset effekt av arbeidet

Mangel på anerkjennelse av hormonell prevensjon og selvbestemt abort svekker også det store sosiale arbeidet som gjøres av katolske ordener og Den katolske kirkes globale diakonale organisasjon, Caritas.

Så lenge disse er ideologisk bundet til en organisasjon som ikke ser at kvinners seksuelle autonomi/reproduktive rettigheter og fattigdomsbekjempelse er uadskillelige, vil effekten av arbeidet være begrenset.

Koblingen mellom sosialt arbeid og kirkelig tilhørighet (diakoni) har åpenbart positive sider, men også like åpenbare problematiske sider, særlig i et skeivt og feministisk perspektiv.

Det er også påfallende at ikke Bergoglio ikke avskaffet det tvungne sølibatet for katolske prester. At katolske prester ikke har noen legal måte å leve ut sin seksualitet på, kan være én av mange kilder til overgrep. Sølibat bør derfor være en mulighet, men ikke pålegg.

Fra et feministteologisk synspunkt er det tydelig at det finnes ingen sosial rettferdighet som kan ta veien utenom kvinners seksuelle autonomi og de reproduktive rettighetene.