Fra en som faktisk skriver sykmeldinger: Tre sannheter om det norske sykefraværet

Yrkesdeltagelsen er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og sykefraværet er prisen vi betaler for dette, skriver innsleggsforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Her er tre gamle, men fortsatt holdbare sannheter jeg savner i debatten.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I alle mine 35 år som lege har diskusjonen om det norske sykefraværet kommet opp i pressen med jevne mellomrom. Stort sett de samme aktørene med de samme argumentene og påstandene. Forskere har en tendens til å bruke forskningsdata selektivt til støtte for egne synspunkter.

Fra fastlegekontorets perspektiv – det er vi som faktisk skriver de fleste sykmeldingene – savner jeg tre gamle, men fortsatt holdbare sannheter:

1. Egentlig er det norske sykefraværet påfallende stabilt.

I et 40-årsperspektiv har sykefraværet vippet opp og ned rundt 5, 6 og 7 prosent, stort sett upåvirket av inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og andre tiltak.

Det eneste som konsekvent og over flere år viser seg systematisk å påvirke sykefraværet, er arbeidsledigheten. Når arbeidsledigheten øker, går sykefraværet ned og omvendt. Nå er arbeidsledigheten historisk lav, og sykefraværet tilsvarende høyt.

2. Vi vet at 10 prosent av arbeidstagerne står for 80 prosent av sykelønnskostnadene.

På min liste som fastlege vet jeg utmerket godt hvem disse 10 prosentene er. Jeg tenker likevel at det er bedre for samfunnet og for den enkelte at de har et arbeidsforhold, enn at de marginaliseres på utsiden av arbeidslivet.

Det har tatt meg mange år som lege å forstå at mennesker har ulik kapasitet og ulike forutsetninger for å fungere i arbeidslivet. Yrkesdeltagelsen er høyere i Norge enn i de fleste andre land, og sykefraværet er prisen vi betaler for dette.

Forskningen gir våre politikere både kunnskap og verktøy til å kunne dirigere sykefraværet akkurat dit de vil. Det handler om politisk vilje. Og når den viljen til endring ikke er til stede, så sender det et viktig signal både til fastleger og til pasientene våre om at det kanskje ikke er så viktig.

3. Det eneste vi ikke har kunnskap om, er hvordan endret fordeling av sykelønnskostnaden vil slå ut på sykefraværet.

Fra mitt ståsted er det liten grunn til å tro at økt medbetaling fra arbeidsgiver vil endre noe som helst.

Det norske arbeidslivet består i hovedsak av små og mellomstore bedrifter, med tilsvarende begrensede muligheter til omplassering og endring av arbeidsoppgaver. Og veldig sjelden er det det som skal til for å få den sykmeldte tilbake i jobb. To tredjedeler av langtidssykefraværet forårsakes av uspesifikke helseplager som i liten grad retter seg mot sikre diagnoser.

Et mer spennende forsøk vil være endring i sykelønnsutbetalingen til den enkelte.

Hva vil det bety for sykefraværet om sykelønnen ble redusert til 80 eller 90 prosent av lønnen fra første dag? Dette vet vi ikke, men det er god grunn til å anta at det har betydning. Vi vet at karensdagerkarensdagerHvis den ansatte er syk og må være borte fra jobben, har noen land innført et antall dager (kalt karensdager, som den syke ikke får betalt for) før arbeidsgiver begynner å yte sykepenger. ikke har særlig effekt, men en flat reduksjon alle dager i sykmeldingsperioden vil trolig påvirke.

Så spørs det om dette er noe dagens regjering – eller den neste – våger å ta i. Så lenge den ikke gjør det, men tviholder på uvirksomme IA-avtaler og andre tiltak som ikke virker, så oppfattes budskapet rettet til fastlegekontorene som at dette egentlig ikke er så viktig.