Forfølgelse av professor Glenn Diesen?

Vi har vanskelig for å forstå hvordan norske akademikere kan delta i, og begrunne, oppropet mot Helsingforskomiteen, skriver en rekke underskrivere.

Det er underlig at 20 norske akademikere gjør Glenn Diesen til et slags offer for «forfølgelse» fra en anerkjent menneskerettighetsorganisasjon.

Opprop til støtte for Helsingforskomiteens arbeid og integritet.

I et opprop publisert i Khrono.no signerer 20 norske akademikere et opprop der det hevdes at Den norske Helsingforskomité står bak en systematisk forfølgelse av professor Glenn Diesen. Komiteen har selv tatt til motmæle mot dette innlegget, og har bedt om at påstandene begrunnes, dertil også påstander om hets. At den samme Diesen har beskyldt Helsingforskomiteens ansatte for å være «brunskjorter» synes ikke å bli gitt noen oppmerksomhet fra underskrivernes side.

Den norske Helsingforskomité har i flere tiår siden stiftelsen i 1977 arbeidet systematisk for å forsvare ytringsfriheten til enkeltstående dissidenter og organisasjoner i land med autoritært styresett. Fra 1990-årene og fremover har ansatte i denne organisasjonen viet særlig stor oppmerksomhet til land i det tidligere Øst-Europa og Sovjetunionen.

Komiteen har blant annet bidratt til å bevare arkiver som ellers ville ha gått tapt, slik som Natalia Estemirovas dokumentasjonssenter, bestående av dokumenter etter den russisk-tsjetsjenske menneskerettighetsforkjemperen som i en årrekke, frem til at hun i 2009 ble drept, arbeidet systematisk med å avdekke brudd på menneskerettigheter i Kaukasus. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har siden 2021 arbeidet med å oppklare omstendighetene rundt Estemirovas død.

Helsingforskomiteen har hatt og har fortsatt en sentral rolle både i norsk offentlighet og i det internasjonale arbeidet i kartleggingen av brudd på menneskerettigheter. Den organisasjonen Estemirova arbeidet for, Russlands Memorial, fikk i 2022 Nobels fredspris for sitt arbeid, sammen med menneskerettighetsforkjempere i Belarus (Ales Bjaljatski) og Ukraina (Center for Civil Liberties). I sin begrunnelse vektla Nobelkomiteen ikke bare Memorials utrettelige arbeid for ytringsfrihet, beskyttelse av journalister og dissidenter, samt kartlegging av Stalin-tidens utrenskninger, deriblant gjennom den årlige markeringen «gi dem navnene tilbake». Komiteen anerkjente også Memorials arbeid for fredelig sameksistens, selve grunnprinsippet for opprettelsen av Helsinki-komiteer under detente på midten av 70-tallet.

Alle disse prisvinnerne er Helsingforskomiteens nære samarbeidspartnere. Memorial er i dagens Russland imidlertid klassifisert som en «utenlandsk agent» og ble nedlagt ved Høyesterettsdom. Advokater som har forsøkt å bestride kanselleringen av Memorial, er selv blitt utsatt for forfølgelse. Beslutningen markerer «slutten på en tidsepoke» for organisasjonen og stadig sterkere forfølgelse av meningsytrere internt i Russland.

Komiteens arbeid på Balkan under Balkan-krigene er tilsvarende anerkjent, spesielt hva angår det vanskelige arbeidet med inter-etnisk forsoning etter konflikt. Under Bjørn Engeslands kyndige ledelse fikk dette arbeidet stor betydning, også som et ledd i norsk freds- og forsoningspolitikk. Komiteens dekning og belysning av folkemordet i Srebrenica har fått særlig stor oppmerksomhet, også i akademiske kretser.

Vanskelig å forstå

Vi har vanskelig for å forstå hvordan norske akademikere kan delta i, og begrunne, dette oppropet. At komiteens medlemmer har gitt uttrykk for uenighet med Diesens uttalelser om Russlands krigføring i Ukraina, tør knapt komme som noen overraskelse, spesielt med tanke på de enorme ødeleggelser som denne krigen har medført. FN-rapporter dokumenterer at Russland er ansvarlig for systematiske menneskerettighetsbrudd i krigssonen, og forskningsinstitutter i Kyiv har kartlagt de enorme ødeleggelsene på infrastruktur. Alt dette underslås av Diesen, samtidig som han gjengir Kremls propaganda i utallige fora, og inviteres inn i Putins aller innerste krets og lar seg avbilde der.

Vi synes det er underlig at undertegnerne ikke problematiserer Diesens uttalelser om årsakene til krigen, alt mens russiske invasjonsstyrker gjennomfører krigsødeleggelser og menneskerettighetsbrudd i Ukraina. Tilsvarende underlig synes vi det er at undertegnerne gjør denne akademikeren til et slags offer for «forfølgelse» fra en anerkjent menneskerettighetsorganisasjon. Russlands brudd på folkeretten, Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger, Helsinki-pakten, Konvensjoner om bortføring av barn i krigssoner, og andre internasjonale avtaler er åpenbare.

Vi vil understreke at Diesens faglige fokus til dels synes velkjent, dels som et argument som benyttes av tilhengere av strukturell realisme, men i hans mangfoldige opptredener i sosiale medier og annet steds, krydres dette med påstander som at «Stoltenberg reiste til USA for å selge krigen», og at «vestlig propaganda forsøker å selge krig som frihet». Disse påstandene vitner i det minste om at Diesens frihet til å ytre seg ikke på noen måte kan anses for å være begrenset. I en kombinasjon av sosiale medier, Youtube, nettmedier, russiske fjernsynsselskaper og egne blogger har Diesen også fremstilt seg selv som «forfulgt», til tross for at hans mulighet til ytringer har vært legio, tilnærmet ubegrensede.

Med dette som bakgrunn føler vi det som maktpåliggende å gi vår støtte til Den norske Helsingforskomité renommé som uavhengig menneskerettighetsorganisasjon, samt å hevde at vi ikke finner de påstander som fremmes, å være sannferdige på noe vis.

En avsporing

Vi anser at dersom profilerte meningsytrere ikke kan tolke meningsbrytning og motbør som noen annet enn «innskrenking av akademisk ytringsfrihet», er debatten om ytringsfrihet avsporet. Akademisk frihet gjelder for sannhetssøkende forskning og formidling av kunnskap og kunnskapsbaserte synspunkter. Diesen er etter vår oppfatning ofte langt utenfor dette området.

Vi oppfatter også den begrunnelse som gis for påstanden i oppropet, som svak, og med en tydelig brodd mot en organisasjon som i hele sitt virke arbeider for å opprettholde så vel utsatte menneskerettigheter i konflikt, i land med autoritært styresett, og i den norske offentlige debatten.

Undertegnede er medlemmer av Den norske Helsingforskomités råd, akademikere og offentlighetspersoner

Elisabeth Løland, rådgiver i kommunikasjon og organisasjon, rådsmedlem

Jakub M. Godzimirski, Forsker 1, Nupi, rådsmedlem

Anne Sender, tidligere leder av Det Mosaiske Trossamfund, rådsmedlem

Magne Ove Varsi, journalist og fotograf, rådsmedlem

Bjørn-Kristian Svendsrud, politiker, jurist, rådgiver Civita, rådsmedlem

Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder Raftostiftelsen, rådsmedlem

Marianne B. Skou, journalist, rådsmedlem

Trine Skei Grande, direktør, Den norske Forleggerforening, rådsmedlem

Björn Cato Funnemark, tidligere generalsekretær Helsingforskomiteen, rådsmedlem

Ragnhild Lied, Unio Norge, rådsmedlem

Guro Slettemark, direktør, Transparency International Norge, rådsmedlem

Stein Ivar Aarsæther, konsulent, rådsmedlem

Hauk Lund, konsulent, rådsmedlem

Kristin Clemet, daglig leder Civita, rådsmedlem

Steinar Gil, diplomat, rådsmedlem

Geir Jørgen Bekkevold, stortingspolitiker, rådsmedlem

Michael Tetzschner, stortingsrepresentant, leder Nordisk råd, rådsmedlem

Nora Sveaass, psykolog, professor emeritus, rådsmedlem

Eirik Moen, tidligere generalsekretær i Høyre, rådsmedlem

Bjørn Engesland, tidligere generalsekretær Helsingforskomiteen, rådsmedlem

Arne Liljedahl Lynngård, leder Kirkens Bymisjon, Bergen, rådsmedlem

Iver Ørstavik, seniorrådgiver, Rafto stiftelsen, rådsmedlem

Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Eirik Holmøyvik, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Liliia Oprysk, førsteamanuensis, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Ingunn Lunde, professor, Universitetet i Bergen

Kari Aga Myklebost, professor, Universitetet i Tromsø

Nataliya Yeremeyeva, rådgiver, Det Europeiske Wergelandsenteret 

Paul Meurer, senioringeniør, Universitetet i Bergen

Atle Grønn, professor, Universitetet i Oslo

Ragnhild Astrup Tschudi, styreleder, Helsingforskomiteen

Brynjulf Risnes, advokat, Matrix advokater

Åshild Marieseter Grønningseter Vige, rådsmedlem

Jørgen Watne Frydnes, generalsekretær Norsk PEN, styremedlem Helsingforskomiteen

Geir Flikke, professor, Universitetet i Oslo, rådsmedlem

Dag Ekelberg, Yara International, rådsmedlem

Jan Tore Sanner, stortingsrepresentant, rådsmedlem

Hans Morten Haugen, Professor, Fakultet for teologi og samfunnsvitenskap

Kåre Vollan, daglig leder, rådsmedlem

Siv Mossleth, leder av Stortingets OSSE-delegasjon

Karen Gammelgaard, professor, Universitetet i Oslo

Stian Bones, professor, Universitetet i Tromsø

Gunhild Hoogensen Gjørv, professor, Universitetet i Tromsø

Ketil Zachariassen, førsteamanuensis, Universitetet i Tromsø

Kåre Johan Mjør, førstelektor, Universitetet i Bergen

Atle Sommerfeldt, biskop, tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Mette Newth, rådsmedlem

Inger Skjelsbæk, professor, styremedlem, Helsingforskomiteen

Frode Elgesem, styreleder Raftostiftelsen, rådsmedlem

Åsne Julsrud, rådsmedlem