Fordømme eller prøve å forstå – kanskje begge deler er nødvendig?

Et minnested over titusener av jøder, som mindre enn 20 år tidligere var blitt gasset i hjel, eller hadde sultet i hjel. Tekst på mange gravsteder: Her hviler 5000 mennesker. Her hviler 10.000 mennesker. Til sammen 6 millioner jøder ble myrdet i tyske konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig.

Etter vedtak i FNs hovedforsamling, med virkning fra 1. august 1948, ble Palestina delt mellom jøder og arabere. Jødene skulle ha 56 pst. av området, mens araberne skulle få 43 pst. Et hovedformål med delingen var å gi jødene et eget land etter jødeforfølgelser og holocaust.

Det ble kamper i området. Israel ble støttet av Vest-Europa og USA. Norge hadde på 1950- og 60-tallet et spesielt sterkt forhold til Israel gjennom sentrale personer i Arbeiderpartiet. Under Sommer-OL i München i 1972 ble 11 israelske utøvere og trenere drept av en palestinsk terrororganisasjon. Israel fikk støtte og sympati, mens fordømmelsen av palestinerne ble veldig sterk.

På begynnelsen av 1990-tallet hadde norske diplomater hemmelige møter, både med Israelske og palestinske representanter. Den såkalte Oslo-avtalen ble offisielt signert foran Det hvite hus i Washington 13. september 1993 med president Clinton som vitne. Et håp var tent. Israel skulle etter hvert anerkjenne en egen palestinsk stat. 4. november 1995 ble Israels statsminister Rabin myrdet av en ortodoks jøde. Det ble ingen palestinsk stat. Etter palestinske angrep på sivile i Jerusalem strammet Israel grepet hardt på Vestbredden. I Gaza overtok Hamas styringen. Stadig flere raketter ble skutt inn mot israelske bosettinger. Israel tok igjen ved gjentatt bombing av Gaza. Mistroen mellom partene gjorde det umulig med forsoning. Samtidig mener jeg at Israels bosettingspolitikk på det som skulle være palestinske områder på Vestbredden, har vært sterkt kritikkverdig. Det har også «bosetternes» oppførsel overfor palestinere i disse områdene vært.

7. oktober 2023 ble nesten 1200 mennesker brutalt myrdet og 250 tatt med som gisler over til Gaza av palestinske terrorister. Dagen etter fulgte Hizbollah opp med rakett-bombardement mot Nord-Israel og 60.000 innbyggerne der måtte flykte. Så kom den israelske invasjonen av Gaza. Med Hamas skjulesteder i tuneller under boligblokker og offentlige bygg ble det brutalt. Palestinernes slagord, «From the river to the sea» betyr en utslettelse av staten Israel. Israelere har ingen steder de kan rømme til.

Det er på alle måter et paradoks at landet som stadig flere tar avstand fra, er det eneste demokratiet i Midtøsten. Et demokrati som er omgitt av land/områder der myndighetene i større eller mindre grad undertrykker sin egen befolkning og er gjennomkorrupte. Palestinerne har også krav på rettferdighet, men det vil ikke skje så lenge Hamas og Hizbollah fortsetter å ha makt med støtte av Iran.

Enhver tvil om fortsatt støtte fra USA til Israel den nærmeste måneden vil gjøre Trump til valgvinner i november. Derfor vil Biden fortsette å gi Israel den støtten de ber om.

Ingen kan i dag si hvor dette vil ende. Israel med USAs støtte er militært overlegne, men uten at palestinerne også får verdige liv vil det ikke bli fred, heller ikke på lang sikt. Så enkelt, men så vanskelig er det.