«Forbundet»

1 month ago 22



Hva gjør egentlig Skiforbundet når ingen lenger vil sponse dem?

Spørsmålet nærmer seg faktisk å bli reelt, etter den siste tids begivenheter.

Først annonserte Langrenns-Norges aller høyeste beskytter, Sparebank1, at de avslutter det mangeårige samarbeidet med Skiforbundet etter VM i Trondheim.

Like etter følger beskjeden om at Equinor gjør det samme. Det betyr slutten på millionbidrag til rekrutteringsarbeidet innen det som fortsatt tviholder på betegnelsen «nasjonalsporten».

Midt oppi det hele kommer den oppsiktsvekkende oppsigelsen til generalsekretær Arne Baumann, bare måneder før VM på hjemmebane.

En slik situasjon ville normalt medført et skrikende behov for aktiv ledelse.

Men midt oppi dette fremstår skipresidenten som om hun nesten ikke kunne brydd seg mindre.

Synkende skipresident?

Tove Moe Dyrhaug er i sin andre periode som president for Ski-Norge.

Denne uka har hun vært på styremøter i FIS, altså det internasjonale Skiforbundet, som blir avholdt i sveitsiske Zürich.

Alle piler peker til slutt mot skipresidenten. Selv peker hun i alle andre retninger.

DSC07267

KOMMENTERER: NRKs Jan Petter Saltvedt.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

NRK var, som eneste norske medium, til stede under FIS-møtene i Zürich denne uka. Skipresidenten ville ikke kommentere Equinor-saken og henviste til at dette tilhører de enkelte grenene, altså langrenn i dette tilfellet.

Som formelt er forståelig nok. Likevel er det grunn til å undre seg hvorfor dette ikke skulle være en sak som angår en president for et skiforbund i stadig dypere krise.

Og der den største av grenene hun har ansvar for mister inntekter i mangemillionersklassen.

Da har man enten god råd eller manglende situasjonsforståelse.

Jeg skal ikke si hva det er lettest å mistenke akkurat her.

Det er uansett oppsiktsvekkende.

For en krise er en krise er alltid en krise.

Og dette er virkelig en krise.

Særlig for nettopp den delen av Dyrhaugs forbund som frem til nå har generert størst aktivitet, både når det gjelder antall medlemmer og sponsorinntekter.

Det store sponsorfallet

Den siste posisjonen kan definitivt være under press. For det er ikke gitt at sponsorflukten slutter med Sparebank 1 og Equinor.

VG har beregnet tapet av disse to sponsorene alene til 17 millioner kroner.

Uansett hvor mye klimaorganisasjoner jubler for at snøsporten langrenn ikke lenger skal sponses av nasjonens store fossile godtepose, Equinor, så er det ikke akkurat like lystig for langrennssporten. I hvert fall ikke på kort sikt.

Denne type prosesser har nemlig en tendens til å ha en selvforsterkende effekt.

Ingen ønsker å sitte igjen i det synkende skipet til slutt.

Derfor vet ingen ennå, som Nettavisen har beskrevet, hva andre store bidragsytere som Norgesgruppen og klessponsor Craft gjør når VM-festen i Trondheim er over.

Ingen står i kø for å ta over, hvis de også finner andre arenaer å markedsføre seg på.

Og det er ingenting som tyder på at forbundet selv har klart å opprettholde den nødvendige kompetanse på hva sponsormarkedet i dag ønsker seg av sine samarbeidspartnere.

Den slags erkjennelser kan gi brutale konsekvenser.

Ned en avsats

En av de andre seksjoner skipresident Dyrhaug åpenbart ikke trenger å bry seg om, er hopp. Der har det, som i langrenn, skjedd vesentlige endringer på personalsiden det siste året.

Anerkjente Jan-Erik Aalbu har tatt over som sportssjef. Dette inkluderer også her ansvaret for å hente inn nye sponsorer.

For en sport som definitivt liker seg i særklasse best i unnarenn, er dette uansett en motbakke av de sjeldne.

Støyen fremkalt av konflikten mellom tidligere sportssjef Clas Brede Bråthen og store deler av forbundet ellers har satt sine spor.

Pressekonferanse med Maren Lundby

KONFLIKT SKAPTE HODEBRY: Clas Brede Bråthen gikk av som sportssjef i Skiforbundet.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Tillit er som viden kjent mye enklere å miste enn å gjenvinne.

At Aalbu har skapt intern fred med de andre grenene i forbundet er langt ifra nok til å omvende et skeptisk marked, som for lengst har begynt å orientere seg i nye retninger.

Bare alpint kan i øyeblikket kalles en suksesshistorie internt i det store Forbundet. Etter en del år med konflikter og frafall, også til den noenlunde ferske alpinnasjonen Brasil, har man samlet seg og klart å gjøre seg attraktive.

Men det endrer ikke bildet av totalen.

For hvor begynner man, når alle meningsmålinger peker nedover, og det ikke virker som om sjefen skjønner alvoret?

Konflikt og kaos på kontinentet

Kanskje kan man sikte ut av landet. Og peke på at ting er enda mye verre der.

Men det fungerer ikke særlig godt i skisporten.

For Norge, sammen med mektige skinasjoner som Tyskland, Østerrike og Sveits, ligger i åpen konflikt med ledelsen i FIS, sterkt representert ved den åpenbart særdeles egenrådige og lite lydhøre president Johan Eliasch.

Østerrike og Tysklands skiforbund har allerede gått til sak mot forbundet.

Norge hadde kanskje også gjort det. Hadde man hatt råd.

Alt dreier seg om kontroll over produktet. Hvem skal selge TV-rettighetene til verdenscuprennene på ski. Det har vært de enkelte nasjoner frem til nå.

Men i april vedtok styret i FIS ganske overraskende at organisasjonen sentralt skal ta seg av dette i fremtiden – og så fordele inntektene mellom medlemslandene.

Norges representant i FIS-styret heter Tove Moe Dyrhaug.

Denne uka møttes antagonistene igjen i forbindelse med et nytt styremøte.

Men ingen har villet si hva de har kommet frem til. Om noe.

Eller kommentere et brev Norges Skiforbund har sendt til FIS etter denne ukes styremøte.

Heller ingen andre i det norske forbundet, som sitter nærmere prosessen enn Dyrhaug, får uttale seg nå.

Eller si noe om konfliktene fortsetter eller om man nærmer seg en enighet.

I et forbund som på skitinget i Bodø tidligere i år bestemte seg for å beholde «åpenhet» som en av sine grunnverdier.

Åpenbart uten at vedtaket ennå har blitt satt ut i live.

Hva ville det blitt fortalt om Norges Skiforbund hvis noen tilfeldige journalister hadde skrevet boka om dem nå?

Avskjed med Arne

I hvert fall at de veldig snart er uten generalsekretær. Og skal ut og lete etter den fjerde i Dyrhaugs regjeringstid.

Den nåværende finner det ikke interessant nok å fortsette i jobben, et halvt år før ski-Norges største fest på over et tiår.

Det er klart mange lurer. Noe annet er ikke mulig.

Selv om Arne Baumann gjør et stort og gjentagende poeng ut av at det ikke er noen konflikt som ligger bak.

generalsekretær i Norges skiforbund.

AVTROPPENDE GENERALSEKRETÆR: Arne Baumann i Norges Skiforbund.

Foto: Cornelius Poppe / NTB

Og kanskje stemmer det. Kanskje er Arne Baumann bare allerede lei av interne prosesser som ikke skaper fremdrift.

Kanskje er det misnøye med fremdriften han selv har klart å skape.

Eller kanskje forlater han forbundet før det går enda verre.

Inkludert at noen av de 150 ansatte må gå på grunn av den økonomiske miseren.

Underskuddet til Norges Skiforbund skal ha vært 11 millioner i fjor. I år kan det bli enda større. Slik kan man ikke fortsette særlig lenge.

Nå skal VM på hjemmebane redde fremtiden.

Eller gjøre alt enda mørkere, hvis publikum ikke møter opp i det omfang man håper.

Det blir spennende å se hvordan eller om Tove Moe Dyrhaug da reagerer.

Arne Baumann er uansett ute av systemet innen den tid. Uten ennå å vite hva han skal.

Kanskje finner Baumann selv noen i Dagbladet som vil hjelpe ham med å skrive boka om Norges Skiforbunds fall. Med eller uten bruk av anonyme kilder.

Tittelen kan bli noe så besnærende enkelt som «Forbundet».

Og har man dårlig tid med underteksten – og litt begrenset økonomi- er det alltids mulig å låne litt fra en herværende bok og la det lyde omtrent som dette:

«Boken beskriver det indre liv i Skiforbundet i en sammenhengende nedgangsperiode de siste ti årene.»

God lesing.

Publisert 27.09.2024, kl. 12.17

Read Entire Article