2 hours ago
1
Foto: Louisa Buller, AP/NTBDet handler ikke om støtte til Israels politikk, men om en historie som binder jøder, Europa og Israel sammen på måter som sjelden blir løftet frem.
Publisert: 28.11.2025 22:19
Det hender jeg skulle ønske at Israel trakk seg fra Eurovision Song Contest (ESC). Ett år uten engstelse over at nok en ESC-debatt skal gjøre europeiske jøder til symbolske deltagere i en konflikt vi ikke eier, hadde vært fint. Men i år som i fjor blir det nok med ønsketenkningen.
Når Norge diskuterer boikott av Israel, handler det i hovedsak om politikk og folkerett. For Norges jødiske minoritet utløser slike diskusjoner et mer sammensatt og ofte oversett dilemma der også noe så tilsynelatende ufarlig som ESC spiller en rolle. Det handler ikke om støtte til Israels politikk, men om en historie som binder jøder, Europa og Israel sammen på måter som sjelden blir løftet frem.
Mer enn fest og glitter
Israel er grunnlagt av jøder som flyktet fra Europa og nazismen. Før andre verdenskrig bodde det drøyt 10 millioner jøder i Europa.
Kontinentet som hadde vært deres hjem i 2000 år, kulminerte i holocaust, der over halvparten ble drept.
I dag er det ca. 1 million jøder igjen. Gitt at holocaust ikke hadde funnet sted, og dersom vi legger generell befolkningsvekst til grunn, skulle det ha levd mellom 15–20 millioner jøder i Europa i dag.
Tanken på hvordan jøders nærvær ville beriket og påvirket europeisk vitenskap, kunst og kultur, vekker vemod. Det er i dette tomrommet at Israels deltagelse i europeiske kulturarenaer, så som ESC, er mer enn musikk, fest og glitter. Det bekrefter at jøder fortsatt har en plass i europeisk kultur og samfunnsliv.
Samler familie og venner
ESC er en TV-tradisjon som samler familier og venner, skaper fellesskap og gir stolthet, i Israel som i Norge. Sendingene følges med snacks på bordet og telefoner klare til å stemme. Konkurransen binder generasjoner sammen – fra besteforeldre som husker Israels debut i 1973, til barn som lærer om språk og musikk fra hele Europa.
ESC er dessuten en scene for Israels mangfold, ikke minst landets sterke LHBTQ+-miljø. Dana Internationals seier i 1998 er fortsatt et ikonisk øyeblikk i europeisk queer-historie.
For mange israelere markerer dette landet deres som moderne, kreativt og inkluderende, ikke bare som et konfliktområde. ESC blir en markør som viser avstanden mange israelere føler overfor de ultraortodokse kreftene i landet og Netanyahus høyrevridde regjering. En markør som provoserer Israel-kritikere som hevder at landet «pinkwasher» politikken sin, og som ikke passer inn i bildet av Israel som en entydig apartheidstat.
Dette må med i debatten
Hver gang konfliktnivået rundt Israel øker, skjer det samme her i Europa: større sikkerhetstiltak ved synagoger, mer tilbakeholdenhet med synlige jødiske symboler og en følelse av at hverdagen blir litt trangere. Et eksempel på dette er når Det Mosaiske Trossamfund i Oslo for andre år på rad ser seg nødt til å gjennomføre markeringen av Novemberpogromen, også kalt Krystallnatten, innendørs i forsamlingshuset og ikke som et offentlig fakkeltog på Karl Johan.
Det som i mange år har vært den viktigste minnemarkeringen av starten på holocaust og moderne histories sivilisatoriske sammenbrudd, oppleves nå å ha blitt en utrygg arena der tilsynelatende antirasistiske krefter har appropriert dagen. Kampen mot antisemittisme later ironisk nok til å ha forsvunnet.
NRK og Norge skal selvsagt diskutere sine utenrikspolitiske valg, men en boikottdebatt som ikke tar med seg disse perspektivene, blir hverken opplyst eller ansvarlig.
For oss jøder handler ESC om mer enn musikk. Det handler om kulturell tilhørighet, historisk erfaring og om å slippe å være fanget i en konflikt som ikke er vår, og som ikke later til å ta slutt.
Når ESC blir en årlig kamparena, er det ikke bare politikken som blir tøffere. Det blir også hverdagen for norske jøder.
English (US)