For hvorfor skal vi klumpe oss sammen?

Denne tendensen med privatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvor trenden er at vi skal klare oss selv. «Jeg skal ikke prekes til. Jeg kan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Og besøkstallet i kirker og bedehus viser en negativ trend.

Jeg opplever tidens individualisme som en villfarelse. Fellesskapet har stor betydning i mange sammenhenger. Også kirkens fellesskap. Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter som gjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre års tradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder som er overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg i kirken har mulighet for å komme ut av den individualistiske tenkingen.

Grovt sagt kan vi si at et medlem i folkekirken møter den gjennom: •den lokale menighet, den geografiske menighet hvor hun er medlem. •”min menighet” hvor jeg ønsker å høre til fordi jeg ønsker å tilhøre fellesskapet nettopp der selv om det ikke er min geografiske menighet.

•Menigheten- Den norske kirke er kirken slik den formidles gjennom mediene, kulturen, kunsten og den offentlige debatt. •It-kirken- internett og de globale elektroniske medier.

De fleste nordmenn og kvinner får en stadig større del av sin kunnskap og informasjon om kristentro og kirke gjennom de 2 siste ”menigheter” som i utgangspunktet ikke har fellesskapsdimensjonen i seg.

For hvorfor skal vi klumpe oss sammen?

Svaret er enkelt. Det er fruktbart å være i et fellesskap med mangfold der ikke alle tenker likt. Gjennom innlegg her i Agder kommer dette mangfoldet tydelig frem. Jeg aksepterer at andre mener noe annet om meg om aktuelle tema som synet på Bibelen og vielse av likekjønnede,

Det er viktig at mangfoldet ikke forsvinner fra kirken. Derfor må den åpne opp for uenighet.

Kirken må være et fellesskap, et kraftsenter for håp, hvor troen kan leves ut, et sted der vi kan ha en samtale om tro og hvordan den kan tolkes i dag i vår hverdag. For vi trenger fellesskap der vi søker etter mening, trøst og håp både i medvind og motvind. Men skal vi få slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at tro er noe mer enn en privatsak!

For kirken som overkant av 60% er medlemmer, kan fortsatt si noe vesentlig til oss som enkeltmennesker i 2024. Men til det trenger vi et fellesskap! Og det er dessverre i ferd med å forsvinne.