For en stakket stund ga OL i Paris oss tro på hva mennesker kan klare

AFTENBLADET MENER: Vi trengte et OL nå. Vi trengte noe annet enn krig og kriser og sammenbrudd av humanitet.

Svensk-amerikanske Armand Duplantis satte ny verdensrekord i stavsprang under OL i Paris. Den nye rekorden er på 6,25 meter. Foto: Andy Chua / Reuters

Verdensbildet, slik vi får det inn på vår kant av verden, er mørkt og dystert. Krigen i Ukraina synes endeløs, Russlands vilje til å pøse på med folk inn i krigen likeså. I USA kan vi se en presidentkandidat som ikke har skrupler med å gjøre det av med selve demokratiet, og situasjonen på Gaza kan bare beskrives som et totalt sammenbrudd av humanitet.

Derfor ble OL et så veldig velkomment avbrekk. Med spektakulære prestasjoner, med Armand Duplantis verdensrekord i stavsprang, Simone Biles fantastiske turning, USA som den overlegne medaljesankeren, men med gull på 200 meter til Letsile Tebogo fra Botswana. Ingen glemmer det ikoniske bildet av tyrkiske Yusuf Dikec, som med den ene hånda i lommen skyter til sølv i pistol. Eller pakistanske Nadeem Arshads vinnerkast i spyd, som sto til ny olympisk rekord, og Pakistans første olympiske medalje siden 1984.

I Norge vil vi huske kaptein Stine Bredal Oftedals tårer i de siste minuttene av OL-finalen mot Frankrike. For i hennes siste kamp som landslagskaptein ble det OL-gull.

Men vi husker også publikums applaus for Norges håndballkvinner etter finalen, selv om det var hjemmelaget Frankrike de hadde slått. Vi husker en hel, samstemt stadion holde pusten under Armand Duplantis verdensrekordforsøk i stavhopp, inklusiv de nærmeste konkurrentene hans. Og jo, vi husker selvsagt at Markus Rooth vant norsk gull i tikamp, og vi husker Jakob Ingebrigtsen slå fast at han ble lurt av seg selv, da han endte på 4. plass på 1500 meter.

Det var ikke alltid det største eller rikeste landet som vant, det var ikke alltid favoritten, og det var ikke alle valg fra arrangøren som ble møtt med like mye applaus, som når de lot flere svømmekonkurranser foregå i Seinen.

Sommer-OL er stort, det er så mange idretter, så mange totalt forskjellige utøvere, så mange land, så ulike forutsetninger.

At det er dyrt? At idrett på det nivået er usunt? At forholdene er ulike, alt etter hvor mye penger som står bak?

Ja. Det er ikke overjordisk. Men det hjelper at det i år ble arrangert i et åpent, demokratisk land. Det ble ikke brukt til å gi undertrykkende regimer et mildere ansikt.

Nei, OL kan ikke skape fred i verden. Men for en stakket stund ga OL i Paris oss en pause, ga oss tro på hva mennesket kan klare, viste fram lagånd og sportsånd. I mange, mange land samtidig. Vi trengte det. Akkurat nå trengte vi det.