«For en festival, og for en avslutning!»

En klassisk konsert med tre avdelinger og varighet på nesten fire timer er sannelig utenom det vanlige.

Så var det heller ingen vanlig begivenhet denne konserten skulle markere.

Rosendal kammer­musikk­festival har siden 2016 vakt internasjonal oppmerksomhet som en av de mest unike festival­opplevelser innenfor klassisk­feltet.

Vakre Rosendal baroni har vært stedet hvor pianist og kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes har realisert sine villeste drømmer om hvordan klassisk musikk kan presenteres.

Men nå er det slutt – i hvert fall i dette formatet.

Den kolossale avslutningen trakk sammen trådene i en festival som nok en gang har skapt både magi og innsikt.

Enkel suksessformel

Rosendal-formelen er enkel: Finn et interessant tema, skaff de beste musikerne, og stapp så mye innhold som overhodet mulig inn i en festival som varer i omtrent fire dager.

UNIK RAMME: Riddersalen (øverst) er den viktigste konsertarenaen under Rosendal kammermusikkfestival. I tillegg finner flere konserter sted i Kvinnherad kyrkje (bildet nederst).

Liv Øvland

Ofte har temaet for festivalen vært en komponist, som Dmitrij Sjostakovitsj (2019) eller Ludwig van Beethoven (2022). I fjor var temaet Ungarn.

Temaene har vært belyst gjennom møysommelig uttenkte konsert­programmer, supplert med foredrag og utstillinger.

Så har selvfølgelig omgivelsene noe å si. Rosendal er ikke akkurat noe knute­punkt, men som ramme for en festival er denne pittoreske bygda i Sunnhordland enestående.

Folkelig landskap og aristo­kratiske salonger

Det ligger et element av hyllest i årets festival­tema: Hardangers betydning for musikken.

Ved tidligere festivaler har Hardanger­fjorden vært kulisse for musikk­historiens giganter.

Dette siste året er Hardangers landskap og kultur en integrert del av festivalen selv, gjennom avtrykket i verkene til Edvard Grieg, Geirr Tveitt og Knut Vaage (årets festival­komponist).

Samtidig har konsertene trukket linjer fra Hardanger til to viktige europeiske musikk­byer på siste halv­del av 1800-tallet.

Den ene er Leipzig, den borgerlige musikk­bastionen formet av komponist­gigantene Felix Mendelssohn og Robert Schumann. Her tilbrakte den unge Edvard Grieg viktige studie­år på slutten av 1850-tallet.

Den andre er Paris med sine fasjonable aristokratiske salonger.

Dette var åstedet for noen av Griegs senere triumfer, og stedet hvor modernister som Claude Debussy og Maurice Ravel bygde videre på Griegs ny­vinninger.

Sjarmerende og mesterlig

Alle disse elementene løper sammen i avslutnings­konserten, som altså serverer en usedvanlig rikholdig meny.

Tilknytningen til Hardanger kommer tydeligst til uttrykk i Andsnes' strålende fremførelse av fire av Geirr Tveitts «Femti folke­tonar frao Hardanger», Op. 150.

Andsnes har tidligere gjort et stort og viktig arbeid med Griegs klaver­musikk.

I løpet av festivalen slår det meg at Andsnes har en vel så stor affinitet til Tveitts mer moderne tonespråk.

De fire folke­tonene blir et ypperlig supplement til Andsnes' mesterlige fremførelse av Tveitts stort anlagte «Sonata etere» (Piano­sonate nr. 29) tidligere i festivalen.

Rett før disse klaver­stykkene får publikum en uannonsert fremføring av Tveitts «Huldri» (tekst: Ragnvald Vaage), sunget på sjarmerende vis av sopran Mari Eriksmoen med Andsnes ved klaveret.

Teatralske sanger

Eriksmoen er en av hoved­artistene under årets festival.

I tillegg til Tveitts «Huldri» bidrar hun på avslutnings­konserten med fire sanger av Grieg, akkompagnert av den sør­afrikanske pianisten James Baillieu.

Rent vokalt er prestasjonen fremragende. Eriksmoens lyse og lyriske sopran er vakker, inderlig og uttrykksfull, med et vell av nyanser.

Samtidig går Eriksmoen langt i å gjøre disse sangene til en form for teater.

Dette fungerte fantastisk i Griegs (og Garborgs) «Haugtussa» tidligere i festivalen, som ble et av årets store høyde­punkter. I Griegs tone­setting av Bjørnsons smått høyt­travende «Fra Monte Pincio» blir det litt i overkant.

Stort uttrykksspenn

Kontrasten er i så måte stor til den unge tenoren Eirik Grøtvedt, som i samme avdeling fremfører tre sanger av den franske komponisten Henri Duparc med russiske Julianna Avdejeva ved pianoet.

Her er det mindre teater, men du verden, hvor det synges.

I Duparcs musikk får Grøtvedt vist frem sitt store uttrykks­spenn, fra det knapt hørbare til det Wagnerske og voldsomme. Den klanglige kontrollen er upåklagelig, og Grøtvedts store og barytonale tenor kler musikken på en god måte.

Jeg må likevel tilstå at jeg blir mer imponert enn grepet.

Grøtvedt virker noe mindre hjemme i fransk musikk enn i Grieg og Tveitt, som Grøtvedt sang overbevisende ved flere anledninger tidligere i festivalen. Men flott er det.

Ujevn samtidsbarokk

Et forfriskende innslag i Rosendal i år har vært barokk­orkesteret Ensemble C4, med blokk­fløytist Caroline Eidsten Dahl i spissen.

Etter noen litt ujevne fremførelser av diverse fransk og italiensk barokk er ting mer på plass på avslutningskonserten, i verk av Alessandro Scarlatti og Antonio Vivaldi.

Størst interesse er det imidlertid knyttet til Ensemble C4s urfremføring av festival­komponist Knut Vaages «kom lindereid kom» (Sommer), en tone­setting av Erlend O. Nødtvedts dikt for kontratenor og barokk­ensemble.

Dette er det fjerde verket i en årstids­syklus, hvorav to av de øvrige har vært urfremført av samme ensemble tidligere i festivalen.

Av de tre urfremførte verkene fremstår «Kom lindereid kom (Sommer)» som det mest over­bevisende.

Knut Vaages lekne utforskning av instrumentenes muligheter står som alltid i sentrum. Samtidig er de musikalske ideene tydeligere sammenlignet med de andre to verkene, som er mer vage og utflytende i uttrykket.

For å ta det opplagte: Selvfølgelig er det noe surrealistisk over samtids­musikk for kontra­tenor og barokk­ensemble. Det humoristiske understrekes av kulokk-pastisjer i sol­ostemmen (se for deg bønder i Hardanger på Griegs tid lokke på husdyra i falsett).

Når det gjelder fremførelsen, har kontra­tenor Daniel Sæther en flott klang, men ingen kraftfull stemme.

Dessuten har Sæther noe å gå på når det gjelder å få frem teksten. Denne (og øvrige tekster) burde for øvrig vært gjengitt i program­heftet.

Ellevill avslutning

Så langt har jeg altså kun skrevet om den første av tre deler i denne snaue fire­timers mega­konserten.

For å gjøre en allerede lang historie kort: Resten er rett og slett en fryd å høre på.

Andre avdeling består av en ytterst velspilt versjon av Felix Mendelssohns Stryke­oktett i Ess-dur Op. 20.

Avslutningen var av en humør­fylt fremføring av Louis Andriessens kollektive rytme­orgie «Workers Union» (1975), hvor mange av festivalens musikere etter hvert slang seg på en slagverks­sekstett med perkusjonist Kjell Tore Innervik i spissen.

Kunne fremførelsen vært enda et hakk hvassere rent rytmisk? Definitivt. Hadde dette noe som helst å si? Overhodet ikke.

For en fantastisk idé av Andsnes å avslutte ti år med Rosendal kammer­musikk­festival med dette elleville verket.

Dedikasjon og utforskertrang

Drivkraften bak Rosendal-eventyret har i stor grad vært festival­sjefens dedikasjon, utforsker­trang og kvalitets­sans.

Målet til Leif Ove Andsnes har ikke vært å lage en plattform for seg selv. Stjerne­pianisten har aldri stått i veien for festival­helheten, snarere tvert imot.

Har alt i Rosendal vært topp disse ti årene? Selvfølgelig ikke.

Men høydepunktene har vært uforglemmelige. Jeg bærer med meg i minnet den spesielle stemningen fra alle ni festivaler jeg har besøkt som kritiker.

Når siste akkord klinger ut i Riddersalen, er det derfor vanskelig å unngå en vemodig følelse av at en strålende epoke i norsk musikkliv er over.

Samtidig har Andsnes vist at storslagne eventyr kan oppstå de mest uventede steder. Det er en fin tanke å ta med seg hjem.