Filmen om Blücher vekker sterke minner

– Nå er jeg ganske medtatt, men den var flott – uforglemmelig!

89-årige Reidun Skancke kommer ut fra kinomørket etter å ha sett filmen «Blücher».

Endelig har noen laga film om det hun som tidligere lærer har forsøkt å formidle i historietimene på skolen.

Filmen går ekstra inn på Reidun, for hun kunne kjenne igjen dramatikken og redselen fra 9. april 1940.

Reidun var bare fire år og storesøster 6,5 år eldre da krigen kom til Drøbak.

Reidun var bare fire år og storesøster 6,5 år eldre da krigen kom til Drøbak.

– Mor og far for vettskremte ut av sengene

Noen dundra på soveromsvinduet i første etasje og ropte og vekka familien grytidlig den morgenen.

– Dere må opp! Det er krig!

Reidun Skancke var bare fire år da hun, storesøsteren og moren måtte evakuere.

– Jeg husker at mor og far for vettskremte ut av sengene.

Forvirra krabba hun inn i en mørkegrønn varebil uten vinduer og blei kjørt i sikkerhet på en gård.

Verandaen hadde utsikt mot Oscarsborg festning ute i fjorden, og før de rakk å flykte, så de to hus skutt i brann.

Faren blei igjen i byen.

– Det vi ikke visste vi som var evakuert, var at det var full beskytning over Oscarsborg og dermed også over byen Drøbak.

To sivile kvinner blei skutt etter ild fra det tyske krigsskipet «Blücher»

– Gjort mitt beste for å få unge til å forstå

Hendelsene fra krigsutbruddet i Norge har prega Reidun hele livet.

Som historielærer har hun strevd med å få elever til å skjønne at 9. april var noe helt annet enn noe som skjedde for 300 år siden.

– Jeg har opplevd selve begynnelsen, og har gjort mitt aller beste som lærer til å få unge mennesker til å forstå at det kan skje igjen. Vi må passe på friheten.

Men hun har stor tro på filmens kraft.

– Filmmediet klarer det som ikke en side i en lærebok kan gi.

Derfor blei Reidun så glad og takknemlig da hun hørte at det skulle lages film om Blücher og da tyskerne kom, at hun sendte brev til filmskaperen.

Tidsvitnet møtte filmskaperen

Regissør Daniel Fahre fra Skien blei først veldig nysgjerrig, for det er ikke ofte en får håndskrevne brev.

Så fikk han gåsehud.

– Da jeg begynte å lese brevet, blei jeg veldig rørt fordi det var fra ei som var i Drøbak 9. april 1940 – et tidsvitne som faktisk levde.

Og så møttes filmskaperen og tidsvitnet.

55 år skiller dem i alder, men interessen er den samme.

«Blücher» har premiere på kino 26. september, men Reidun og mannen Bjørn fikk se den på forhånd som æresgjester.

Det var sterkt å tenke på at Reidun faktisk var der under hendelsene de har laga film om, innrømmer filmskaperen.

– Det var gripende og veldig spesielt, kanskje mer enn jeg så for meg. Det er en påminnelse om at dette er ekte historie. Det er ikke bare film.

– Viktige for vår kollektive hukommelse

Det blir stadig færre igjen som kan fortelle om hendelser under den andre verdenskrigen i Norge.

– De gjør historiske erfaringer levende ved personlige fortellinger. De er også viktige for vår individuelle hukommelse, sier professor emerita Elisabeth Eide ved OsloMet.

Eide tror mange har opplevd at slektninger i generasjoner før oss døde før vi fikk spurt dem nok om deres opplevelser.

– Hva kan de fortelle som ingen andre kan?

– De har sine egne opplevde erfaringer, og disse kan gjøre det lettere for seere eller lyttere å identifisere oss.

– Det må ikke skje igjen

Minnene fra de dramatiske aprildagene i 1940 har satt seg fast som en trussel hos Reidun Skancke.

– En ser hvor fort det kan gå galt. Hvis vi nå kan se at noe er på gang som kan resultere i at maktovergrep skjer igjen, må vi være oppmerksomme.

Hun er opptatt av at vi ikke må glemme det som skjedde.

– Det var da det utenkelige skjedde, at Norge blei overfalt. Det må ikke skje igjen. «Aldri mer 9. april».