4 weeks ago
16
Sigve Aasland har en idé.
Kvikt peiser han på mot kjøleskapet, river opp døren, plukker ut poteter og paprika.
På stuegulvet står sønnen Max Emil klar med et sylskarpt samuraisverd i nevene.
– Klar!
– Kom igjen!
I neste øyeblikk flyr oppkuttede potet- og paprikabiter gjennom luften, faller ned og danser på parketten.
Suksessen er fullkommen.
Distré humørspreder
49-åringen er alltid med når han aner muligheten for skoi med familien.
Derfor stusser Max Emil når pappa senere på kvelden ikke vil være med å kjøre bilspill i den splitter nye racingstolen.
Hvorfor?
For familiemannen får aldri nok.
Sigve sier aldri at han ikke har tid. Ikke passer. Ikke ønsker.
I hvert fall ikke til barna Simen Theodor, Max Emil og Emma Noor.
Sigve er et ja-menneske. En menneskeelsker. En omsorgsfull, uhøytidelig, morsom, distré type. Og ikke minst – Inger Løvsletts høyt elskede ektemann.
Jakten på Sigves kopper
I hverdagen er det ikke barna Inger må ringe etter, men Sigve.
Hun har ikke tall på hvor mange ganger han bare skulle en kvikk tur på butikken, for så forsvinne og være borte i timevis.
Hva skjedde, hvor ble han av?
Jo, han traff en bekjent, eller stakk inn i døra til en nabo.
Andre ganger må hun ta en runde i gata Kvålebakken for å samle kaffekoppene Sigve har satt fra seg etter endeløse samtaler om smått og stort.
Best er dagen hvis Kai er hjemme – kompisen som bor rett over gata.
Sigve og Kai vokste opp sammen akkurat her.
Da de var guttunger, lekte de på disse markene som nå er blitt til et varmt og nært nabolag, ikke langt utenfor Bryne sentrum.
Beste læreren
Sigves lune humor spinner alltid i hodet.
Den kom også godt med i de 17 årene han jobbet som avdelingsleder ved Bryne videregående skole.
En av hovedoppgavene var å skaffe nok lærlinger med rett kompetanse til de mange mekaniske bedriftene på Jæren.
Sigve måtte på bedriftsbesøk og få sponsing til relevante maskiner.
Han lyktes godt. Med glimt i øyet fikk han bedriftseierne på gli og bidro sterkt til at skolen har en av de mest populære teknologi- og industrifagutdanningene i landet.
I fjor sa han opp. Ønsket om å jobbe tettere på ungdommer som realfagslærer, ble for sterkt.
Max Emil fikk pappa som lærer.
– Alle gikk opp i karakter. Pappa var dritgod til å lære fra seg. Det synes både jeg og klassevennene mine. I stedet for å surre med masse formler, forklarte han på måter vi forsto. Å ha han som lærer, var faktisk stas.
Smerten vil ikke slippe tak
Men denne dagen, tirsdag 20. februar, er ikke Max Emils pappa helt som han pleier.
Smertene i hodet gjør at han holder seg hjemme fra arbeid.
Også tidligere har Sigve klaget på smerter i hodet – at han hadde vondt for å puste og at sidesynet var dårlig. Men Sigve er som menn flest – og tenker at plager går over av seg selv.
Likevel lytter han til Inger og går til fastlegen.
Kort tid etter er han hjemme på sofaen igjen. Legen tror smertene skyldes etterdønninger etter en lett hjernerystelse etter at Sigve hadde slått hodet i en stålbjelke på ferja over Boknafjorden noen dager tidligere.
Tross bankende hode, er sverdslaget med Max Emil en for stor fristelse å takke nei til. Dessuten vil han ikke uroe sønnen mer enn nødvendig.
Litt senere ringer Sigves søster, Maria Aasland, og spør om han vil være med på korpsøvelse. Først sier Sigve nei, men ombestemmer seg.
Etter øvelsen blir han akutt dårlig og får problemer med motorikken. Maria er sykepleier og ser at noe alvorlig er galt. Hun griper Sigve og kjører til legevakten på Klepp.
Etter halvannen times ventetid, er konklusjonen klar: Blodtrykksfall.
Maria mener bestemt at diagnosen ikke kan stemme, men blir ikke hørt.
Den lengste natten
Huset er tommere enn vanlig.
Inger er i Thailand for å hjelpe gamle foreldre hjem fra sitt årlige ferieopphold.
Emma Noor studerer i Nord-Norge.
Simen Theodor bor i atskilt kjellerleilighet og har som vanlig lagt seg tidlig.
Max Emil sitter på loftet og kjører bilspill. Han sier «god natt» til pappa og spiller litt til.
I halv tolv-tiden legger også han seg og sovner fort.
Klokka tikker mot ett.
Smerten er ikke til å holde ut.
Sigve prøver å reise seg opp av sengen, men beina vil ikke bære. Han velter ut, ramler på gulvet, kryper inn på do og spyr. Vrenger hele seg. Sigve fyller lungene med luft og brøler alt han klarer.
Men Max Emil sover så tungt.
Sigve kryper ned trappen fra andreetasje i retning kjelleren, men må på nytt kaste opp.
Etter 15 minutter våkner Max Emil og finner faren med hodet ned i toalettet.
Han er snarrådig og ringer 113 umiddelbart.
Tiden står stille. Evigheten er i øyeblikket.
Fem minutter, ti minutter, 17 minutter ...
En 17-åring står i Kvålebakken og speider desperat etter ambulansen.
Inne har pappa endelig funnet ro.
Hjem i bokseren
Helsepersonellet mistenker hjerteinfarkt og tar en EKG før de løfter ham inn i ambulansen og kjører mot Stavanger.
Max Emil er med. Han synes turen er fryktelig lang. Veiarbeid på Motorveien fører også til en omvei.
På Stavanger universitetssjukehus begynner Sigve å spy igjen og vri seg i smerter, men han prøver å holde igjen for Max Emil sin skyld.
På dette tidspunktet har Sigve nakkesmerter, men ikke symptomer på at livet er i fare.
En CT-undersøkelse av hodet avdekker at noe er galt:
Sigve blir behandlet med kraftig blodproppløsende middel og smertestillende medisiner.
Klokka nærmer seg tre.
Max Emil står i akuttavdelingen i boksershorts, morgenkåpe og flippflopper på nakne føtter.
Han får beskjed om at pappa er i trygge hender, og at han kan dra hjem hvis han vil.
Max Emil vil gjerne overnatte, men sykehuset har ingen senger å tilby.
Han ringer derfor en kamerat og får faren hans til å hente.
Mamma i Thailand
Max Emil tror alt skal bli bra, at han og Simen Theodor kan hente pappa dagen etter. Derfor ringer han ikke og vekker mamma Inger.
Lite vet han om dramaet som utspiller seg etter at han dro.
For Sigve blir dårligere.
En ny CT-undersøkelse avdekker en rift i halspulsåren, som igjen fører til blodpropp i hodet.
Alarmen går.
Et team på 15 personer beslutter å foreta en utfisking av blodproppen. En tynn slange føres inn i lysken, følger en blodåre, finner veien opp til blodkaret i hjernen og suger proppen ut.
Underveis løsner stadig vekk nytt proppmateriale fra den tette blodåren. Teamet må derfor gjenta prosedyren flere ganger.
Operasjonen varer i sju og en halv time.
Når de er ferdige, er én stor og flere mindre blodpropper fjernet.
Hjerne under press
På Patong beach, ved turistbyen Phuket, ringer telefonen til Inger.
En kvinnelig lege forteller at Sigve ble innlagt i løpet av natten, at han var alvorlig syk og at operasjonen varte i timevis.
To setninger brenner seg fast for alltid:
«Hjem fort.»
«Tror ikke han overlever.»
Hun handler på instinkt. Finner ordning for foreldrene. Ringer barna, kontakter venner og øvrig familie.
Rolig forteller Inger hva som har skjedd.
Før flyet går, rekker hun også innom skredderen for å bestille en svart silkeskjorte til Sigve.
Enten kan han bruke den når de om få måneder har vært gift i 25 år, eller dagen han skal begraves.
Flyturen tar 12 timer og 40 minutter. For hver mellomlanding må hun skru på telefonen og sjekke om mannen hennes lever.
I Stavanger jobber kirurgene på spreng.
Mens Inger er på vei, er barna, deres kjærester og Sigves søster, rundt ham.
Emma Noor får blikkontakt.
Sigve leter etter Simen Theodors hånd – finner – og klemmer den helt, helt forsiktig.
Klokken er halv elleve på torsdagskvelden da Inger får se Sigve igjen. I hendene holder hun en blomsterbukett.
–Orkidé, sier Sigve.
Mannen hennes er der fortsatt.
15 minutter igjen
Fredag, lørdag – dagene flyter over i hverandre og handler om å hjelpe, støtte hverandre, holde motet oppe – og håpe.
Komplikasjonene står i kø.
Hjerneceller dør som følge av hjerneinfarkt. De svulmer opp og kan påføre den friske delen av Sigves hjerne et farlig høyt trykk. Nevrokirurgene må derfor fjerne den bakre delen av hodeskallen for å avlaste hjernen.
Men Sigve blir ikke bedre.
Natt til søndag 25. februar ringer Ingers telefon igjen. Det er fra sykehuset:
«Sigve.»
«Han dør snart.»
«Kanskje om et kvarter, muligens klarer han litt lenger.»
«Tiden er uansett knapp. Mer er ikke å gjøre.»
– Finnes ingenting mer å gjøre, spør Inger.
Svaret er nei.
Hvert sekund teller. Familien løper gjennom sykehusgangene, Simen Theodor griper en sparkesykkel og koster av gårde. Sigves foreldre, bror, søster og svoger kommer, og Ingers bror. I rekordfart sitter 13 mennesker rundt en seng på rom 606 på slagpostavdeling 6E.
På rommet deler de på å sitte helt inntil Sigve, holde ham i hånden, stryke pannen og røske forsiktig i håret. Si de siste, fineste ordene:
De om kjærlighet.
Om å elske.
Om takknemlighet.
Promise me you'll wait for me
'Cause I'll be saving all my love for you
And I will be home soon
Beverly Cravens «Promise me» – har vært Inger og Sigves sang fra den dagen i 1993 da blikkene møttes for første gang på kjemistudiet i Kristiansand.
Nå hører de den sammen for aller siste gang.
Men de spiller også «Jolene», «Bohemian Rhapsody», «Fight song» og «Krabbeklo» av Bjørn Helføkk – sangen om fyren som var på fylla i buffeten på danskebåten, og som truet en servitør med å legge en krabbeklo i underbuksen hans.
Humor som Sigve elsker.
Pappa. Bror. Sønn. Venn. Sigve.
Han ligger i respirator og er døende, likevel gjør minnene ham så levende.
Hva med organene?
I desperasjon raser Emma Noor ut på gangen. Griper fatt i første sykepleier hun ser og spør:
– Er det seriøst ingenting dere kan gjøre for pappa!?
Presten kommer inn og ber en bønn.
Barna legger seg i sengen og gir faren en lang klem.
To leger spør om familien har tatt stilling til organdonasjon.
Sigve og Inger har for lenge siden blitt enige om at de vil bidra.
Nå får Sigves far siste ordet:
– Det ville vært i Sigves ånd.
Sigve blir flyttet til intensiven for organbevarende og lindrende behandling. Retningslinjene for organdonasjon er naturligvis strenge.
Teamet som har fulgt Sigve fra natten han kom inn, følger nøye med og sjekker jevnlig etter eventuelle endringer, slik prosedyrene er.
Men for familien er denne søndagen dagen da Sigve ikke skal være her mer, men organene leve videre.
Dagen da kona og ungene drar hjem for å planlegge hvem som skal synge i begravelsen hans.
Hvilke sanger Sigve ønsket å høre.
De må ta valg mellom begravelse og kremasjon.
Hva som skal stå i dødsannonsen.
Hvilket bilde de skal velge til minneheftet.
Hvem som skal holde tale.
Hvor minnesamværet etterpå skal være.
Samtidig må de også tenke ut hvordan Max Emils 18-årsdag dagen etter skal feires.
Håpet er at bursdagen ikke også skal være dagen pappa kobles fra respirator, men at de heller kan samles rundt sengen en aller siste gang.
Hjemme på Bryne strømmer blomstene og kondolansene på og fyller stua og kjøkkenet med varme og omtanke.
Max Emil får feire hos pappa. Senere på kvelden fyrer nabo Kai og kona Tone opp pizzaovnen og inviterer vennegjengen, familien og alle som kjente Sigve til minnestund. Bursdagen ble så fin den kunne blitt.
På nytt får Inger bekreftet at hun ikke er alene i sorgen. At gode mennesker alltid vil være der for henne og barna.
Tidlig tirsdag morgen drar Inger til Sigve og holder i hans varme hender til seine kvelden.
Neste dag, en uke etter at ektemannen falt om, sitter hun ved siden av ham igjen.
For Sigve forsvinner ikke.
Inger og familien blir usikre, stiller legene kritiske spørsmål og forventer tydelige svar.
Sigve snur
Torsdag morgen.
Ny telefon.
Legene har studert nye MR-bilder og sett positive endringer. Utviklingen i hjernestammen er ikke som forventet. Muligens er den ikke like skadet som først antatt. Dessuten har Sigve vist tegn til å reagere på tuben han har i svelget.
Nå er ikke organdonasjon aktuelt lenger. Spørsmålet er heller om de skal starte behandling for å se om Sigve likevel kan reddes.
Et gigantisk håp tennes hos Inger.
Men på sykehuset er de ærlige: Selv om Sigve kanskje ikke er så skadet som først antatt, er hjerneskaden likevel svært omfattende.
Familien er med på råd. De må ta etiske valg om hva et verdig liv er. Og mest av alt; tenke hva Sigve ville likt?
Livet er skjørt. Mest sannsynlig vil han ikke klare seg.
Sangen som snudde alt
Emma Noor har sunget hele livet. Hun har vært med i MGP-junior, i talentkonkurransen Idol og hatt hundrevis av konserter. Å høre henne synge er det fineste Sigve vet.
Hvis faren hører, må hun jo synge en siste sang for ham.
Nå er tiden inne.
«I know you're somewhere out there, somewhere far away. I want you back, I want you back.»
Emma Noor gjør Bruno Mars’ ord til sine egne.
Plutselig ser hun en tåre på farens kinn. Og en ørliten bevegelse med foten.
Hun synger videre:
«In hopes you're on the other side talking to me too.
Or am I a fool who sits alone talking to the moon?»
Med ett beveger plutselig faren høyrearmen og prøver å gripe henne.
Så blir han helt stille igjen.
– Pappa viste livstegn, og jeg fikk mitt livs sterkeste øyeblikk. Familien, legene, sykepleierne – alle knakk sammen og begynte å grine. Vi forsto at pappa var der, at han kjempet.
En berg-og-dalbane
Maisol varmer kjøkkenet i Kvålebakken på Bryne. Rundt bordet sitter Inger, Max Emil, Simen Theodor og Emma Noor.
Fire måneder er gått siden Sigve viste livsgnist og legene for alvor oppdaget at Sigves liv likevel kunne reddes.
Månedene har vært en eneste lang berg-og-dal-bane av oppturer og nedturer.
Sju omfattende operasjoner. Betennelser, hjernehinnebetennelse, pustestopp, 40, 6 i feber. Væskeansamlinger og nye dren fra hodet.
Sigve ble reddet første gang, men livet har hele tiden vært i spill.
Skadene han fikk, gjør at han aldri vil bli som han var – uansett hvor god hjelp han får.
Inger er med ham hver bidige dag. Hun reiser til sykehuset i åttetiden om morgenen og er der som oftest til klokken ti om kvelden.
Hver dag starter med at hun gir ham et kyss, og vanligvis får hun et kyss og stryk over ryggen i retur.
Hun er stemmen hans og sier fra når Sigve har vondt, er lei, er sulten og tørst. Hun leser de mørke tankene, trøster når følelsene svømmer over.
Ekspert på hjerneslag
På bilturene hjem lytter hun til podkaster om nevrologi. Bøker om samme tema dysser henne i søvn. Behovet for å forstå Sigve er enormt.
Lillehjernen er den delen som styrer koordinasjon, balanse og bevegelse. Bare rundt 10 prosent fungerer hos Sigve.
Også skadene i thalamus er omfattende.
Hva dette innebærer?
Inger forklarer:
– Hvis du tenker på hjernen som et orkester, er storhjernen alle instrumentene. En del av hjernen heter thalamus og er på mange måter orkesterets dirigent. Sigves skade fører til kognitiv svikt.
Hjernen kan til en viss grad trenes opp igjen, men verken Inger eller noen andre vet hvor god Sigve kan bli.
Sigve er stabil nå, men fortsatt er livet svakt.
Hvert framskritt er en seier – som første gang han rister på hodet. Nikker. Klarer å si «ja» og «nei».
Emma Noor har flyttet hjem for å være nær pappa. Sammen med brødrene, Max Emil og Simen Theodor, besøker hun ham nesten hver dag.
Flyttes til Lassa
Rom 222 ligger i mørke. Verandadøren mot en lun terrasse står på gløtt. Sigve sover. Inger sitter helt inntil sengen.
Noen uker er gått siden han flyttet til avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering på Lassa i Stavanger.
På alle vegger henger fotografier av Sigve og Inger.
Av Sigve som klemmer barna.
Sigve som har kledd seg ut i nissedrakt og reinsdyrhorn.
Bilder av hytta, av bading og strandliv.
Minner fra et herlig, rikt liv.
Våkner han om natten, skal Sigve vite at han ikke er alene. De som jobber med ham, skal se mennesket, ikke bare pasienten.
Ballongen med teksten «Verdens beste pappa» har mistet luften.
På en tavle står dagens program:
08.30: Stell m/ergo.
10.00: Fysio.
11.00: Sondemat.
De små framskrittene
– Sigve, du har besøk. Hører du en ny stemme, spør Inger.
Sigve gjesper og gløtter opp på oss.
–Sigve, må du på do, skal jeg hjelpe deg?
Hun tar et godt grep – ber om at de sammen teller til tre – og løfter ham opp og inntil seg.
Så står de der, tett omslynget i mørket, og klemmer hverandre – som de har gjort tusenvis av ganger før.
Inger nyter de gode øyeblikkene og prøver å skyve bitterhet og sorg unna. Hennes selvforsvar er å være så rasjonell som mulig.
– Er du kald på beina, skal jeg finne et par sokker til deg?
– Ja, svarer Sigve og nikker.
– Klar for en gåte? Why is six afraid of seven?
– Because seven, ate, nine, svarer Sigve og ler.
Humoren er på vei tilbake. Her om dagen kom en kvinne inn, sa hva hun hette og presenterte seg som sykepleier.
– Jeg heter Sigve og er pasient, svarte han.
Inger og Sigve begynner å kaste ball til hverandre.
Sigve får en cola. Han skrur av korken og fører flasken til munnen.
– Hva er kvadratroten av 36?
– Seks, svarer han kjapt.
– Kjempebra, skryter Inger.
Ny normal
Emma Noor har fått sommerjobb i nabolaget og stikker alltid innom før arbeidsdagen begynner. Over sommeren flytter hun til Trondheim for å studere. Livet kan ikke stoppe opp.
– Du er fin i pingvin, sier Emma Noor og napper litt i pappas T-skjorte.
Han smiler til henne og gjesper. Øynene vil igjen. Kroppen vil bare sove.
Inger hjelper ham til sengs og breier dyna godt rundt ham. Emma Noor stryker armen, før hun finner fram en rosa matboks og spiser rester av taco.
Dette er familiens hverdagsliv nå.
– Han blir aldri som før. Men det er så rart ... Bare etter noen få måneder er jeg nesten blitt vant til at pappa er en annen. Heldigvis er vi en sammensveiset familie, som har mye kjærlighet til hverandre. Vi står sammen, sier hun.
Skeptisk til flytting
Rehabiliteringen på Lassa går ikke som håpet. Sigve er forvirret, spiser lite, har hodesmerter og sover mye. Komplikasjoner med sondematinnaket på magen gjør også at han må tilbake på sykehuset for nye operasjoner.
I sommer skulle han vært på hytta i Mandal, som alltid.
Sigve skulle tatt seg av alle rotveltene etter vårstormene og hogget dem opp til ved. Han skulle trukket krabbeteiner, ligget i sola, malt kjøkkenet og kost seg med Inger og ungene.
I stedet flyttes Sigve til Sivdamheimen rehabilitering – et bofellesskap for eldre og funksjonshemmede på Bryne.
Inger er skeptisk og frykter at oppfølging og trening ikke blir prioritert. At Sigve bare skal oppbevares.
Men hjelpen er der!
Sommer og opptur
Juni raser av gårde, juli er historie. August glir snart over i september.
– Fra hjørnerommet i andreetasje har han nydelig utsikt over høstfargene og Frøylandsvatnet.
– Absolutt ingenting å si på rommet. Men jeg tror snart jeg kan flytte hjem nå, sier han og smiler.
Sigve har mye å fortelle, for sommeren ble noe helt annet enn hva han og resten av familien så for seg. Han og Inger kom seg til hytta likevel.
En bunke fotografier ligger på bordet. Sigve brenner etter å vise:
– Her er vi på seiltur, på krabbefiske, og her spiller vi kubb.
Han viser et bilde av Emma Noor som ligger og slapper av i fanget hans.
Blar videre og viser badeliv, sommerfest og kompis Kai og kona Tone som er på besøk.
Bildet av familievennen Bjørn, som synger og spiller gitar på hyttebrygga, får tårene til å renne.
– Bjørn skulle spille i begravelsen min.
Inger er der for ham med én gang når følelsene flommer over.
– Kan du heller fortelle hva som skjedde første natten på hytta, spør hun.
–Ja! Jeg våknet klokken fem og begynte å hylskrike. Plutselig lå jeg ved siden av en naken kvinne. Jeg har jo ikke ligget ved siden av en dame på månedsvis. Jeg heiv ei dyne over henne, trakk min egen helt opp til nesen og sa: Klaudia, Klaudia, du må gå nå. Haha! Så begynte Inger å le. Og da lo jeg og. Det begynte å demre. Vi lo. Vi lo.
– Og Klaudia?
– En kjekk ansatt ved Sivdamheimen.
Inger ler så hun rister. Historien, og den ekstremt lite selvhøytidelige tonen, forteller at den morsomme, tullete, herlige mannen hennes er på vei tilbake. At livet fort kan bli bra, tross alt.
Beinhard trening
– Er du klar, Sigve?
– Jeg er klar!
– Fysioterapeut Krister Bøckman og spesialist i nevrologisk fysioterapi Aila Kari bryter inn med dagens treningsprogram.
Øvelsene skal gjøre Sigve mest mulig robust til å takle hverdagen.
– Vi skal trene på å gå i trapper. Trinn for trinn, ned, så opp. Fullt fokus, ok?
– Først venstre fot, så høyre, svarer Sigve.
Treningen tar kraftig på. Sigve må sette seg ned mellom rundene og puste ut. Men han gir seg ikke.
Etterpå går de inn på et treningsrom hvor Sigve skal trene på å reise seg opp fra gulvet.
Er han alene og ramler, skal han kunne komme seg på beina selv.
Han slipper seg ned på gulvet, og jobber intenst med å reise seg igjen.
Inger følger nøye med, som alltid.
– Øvelsen er hard, men gir mening, sier Sigve.
Ferdig?
Nei, nei.
Før han kan puste ut, må han trene på å stabilisere blikket.
Øve på å kaste erteposer i en kurv.
Løse regnestykker.
Gå gjennom en tøff hinderløype hvor han treffsikkert skal plassere føttene på markerte felter.
– Sånn! Bra jobbet, da er vi ferdige med alt. Hva syns du, spør Aila.
– Alt gikk bra, bortsett fra kastingen. Den må bli bedre, svarer Sigve.
– Ja, jo, men jeg syns du var kjempegod. Du trenger mindre pauser og holder ut kjempelenge.
Sterke bein og armer
Fysioterapeutene har jobbet med Sigve siden juli.
På den tiden har han blitt mye bedre til å gå, er mindre svimmel og har mye bedre blikkstabilitet – som gjør at balansen er bedre
De begynte med trappetrening for to uker siden. Første gang klarte han en etasje, nå klarer han to. Sigve er klar for større utfordringer.
Sigve har ingen store lammelser. Styrken i beina og armene er god, men foreløpig er han ikke trygg nok til å gå uten støtte.
Hjem igjen
Klokka er to. Ekteparet sier «takk for i dag» og drar hjem til Kvålebakken. Sivdamheimen er blitt til et sted hvor Sigve sover og trener. Ellers er han med Inger og ungdommen.
Max Emil er hjemme allerede. Han har nettopp fått læreplass i Tananger, men nå er bilen kaputt – og han sliter med å komme seg på jobb. Kjæresten Leah går på Bryne videregående skole. Sigve spør hvordan dagen har vært og lytter interessert når hun forteller. På kjøkkenet er Simen Theodor i gang med å lage taco til middag.
Hverdagen sviver. Sigve er i høyeste grad en del av den.
Frykten for økonomien
Denne dagen har ekteparet hatt møte med Time kommune for å planlegge framtiden. Når Sigve snart flytter hjem, og Inger skal gå tilbake til lærerjobben på Bryne videregående skole, må brukerstyrt personlig assistanse være på plass.
Selv om huset er romslig, må de i framtiden også ha plass til mennesker som skal hjelpe Sigve. Mye skal vennes til. De fleste avgjørelser må Inger ta.
I et drøyt halvår har hun stått på natt og dag for å hjelpe Sigve, og samtidig sette seg inn i diagnoser, hjelpetilbud, dokumenter, skjemaer, støtteordninger.
I tillegg gnager tanker om økonomi. Når Sigve mest sannsynlig går over til uføretrygd, forsvinner rundt 40 prosent av lønnen hans.
Har de da råd til å beholde hytte og hus? Må de flytte, forsvinner ikke bare huset, men også røtter, omsorg, tryggheten i et godt nabolag og daglig omgang med en viktig vennekrets.
Hvordan klarer hun å stå oppreist?
– Sammenhengende søvn hjelper godt. Men enkelte dager skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å stå opp. Kampen for Sigve koster enormt mye for hele familien, men jeg skal alltid kunne se meg i speilet og være sikker på at jeg har gjort alt så bra som mulig. Jeg vet han ville gjort akkurat det samme for meg. Sigve gir så mye tilbake og er fortsatt mannen jeg elsker. Han er en fantastisk person å være med.
–Middag!
Simen Theodor kaller inn.
De vet ikke hvordan dagene blir. Derfor nyter de øyeblikkene rundt kjøkkenbordet.
Eller etterpå – når Inger og Sigve sitter tett inntil hverandre i sofaen. Når hun kjæler med øreflippene hans, og Sigve nyter sånn at øynene faller igjen og bare en svak summelyd kommer ut av ham.
Da er livet godt.
Slik kan han sitte. Halvvåken, nytende, mens han hører Inger og barnas stemmer fylle huset.
Venner for livet
– Hallo, noen hjemme?
– Kai, der er du. Sett deg ved siden av meg.
Sigve blir så oppglødd at han nesten ikke vet hvor han skal gjøre av seg.
– Kai Daniel Lie er den beste kompis et menneske kan ha. Han er hel ved og vel så det, skryter han.
– Du er minst like god selv, svarer Kai.
De har ikke bare vokst opp sammen, de er også gode kolleger ved Bryne videregående. Sigve fikset jobb til ham.
Kai jobbet på anlegg og hadde friperioder på 14 dager.
En dag i 2017 sa han på tull til Sigve:
«Nå skal jeg være hjemme, gi beskjed hvis du trenger vikar.»
Sigve tok han på ordet og hanket ham inn. Året etter ble Kai ansatt.
Kai prøver å sette ord på hvordan han opplevde at kameraten ble alvorlig syk, men må ha betenkningstid.
– Surrealistisk. Jeg er ikke den som lett viser følelser. Men jeg har hatt mange runder med meg selv etter dette. Mye i livet har jeg tatt som en selvfølge, så skulle plutselig Sigve dø? Alle møtene våre, fortroligheten, humoren ... Nei, siste halvår har vært uvirkelig.
– Jeg møtte ham på sykehuset. Så det var Sigve, men blikket var borte. Helt tomt.
Jeg tok hånden hans og sa:
«Hvis du hører stemmen min og kjenner meg igjen, så klem.»
Og Sigve klemte. Da øynet jeg håpet.
Men å se ham nå, så kvikk! Fantastisk, sier Kai og rensker stemmen.
– Ja vel, Sigve. I går var du litt jesen. Bedre i dag, spør han.
– Bedre, men dagen har vært travel.
– Du må ta noen rolige dager også, ha litt Kvålebakken-tid. Ikke frese rundt som du pleier.
– Ja, jo, men hvordan går det på skolen, spør Sigve.
– Mye spennende. Vi har fått ny CNC-maskin, kjøpt 3D-printer og et par nye biler.
– Oi, verdt å ta turen, foreslår Sigve.
– Kom innom, svarer Kai.
Endelig hjem
Sigve gjesper. Om litt skal Inger kjøre til Sivdamheimen og klemme ham god natt.
I morgen tidlig kommer ektemannen til å ringe henne i halv sekstiden og spør om hun ikke snart kommer på besøk.
– Det er som om hele kroppen min vil være med Inger og ungene hele tiden, forklarer Sigve.
I stua står ny elektrisk hevestol. Gjesterommet i førsteetasje har fått seng med fjernkontroll.
Her skal Sigve sove når han om noen få dager skal flytte hjem.
Når han har lagt seg, skal Inger trekke en enkeltseng helt inntil hans og krype under dyna. Slik er i hvert fall planen.
De skal være sammen, samtidig som hun også skal fungere som et slags stengsel i tilfelle han vil opp om natten.
Inger har prøvd å tenke på alt om hvordan samlivet skal fungere. Men mye er usikkert. Det gamle, forslitte uttrykket «ta en dag om gangen» har aldri vært mer sant.
Familiebildene i rommet på Sivdamheimen er plukket ned nå. Klesskapet er tomt.
Klokka er snart seks denne første kvelden i september.
Inger svinger bilen inn i oppkjørselen og hjelper Sigve ut. Han nøler litt og venter på at kona skal komme bort og gripe ham i armen. Også Jenny, Simen Theodors kjæreste er der.
Inngangsdøren til Kvålebakken 16 står på vidt gap.
Sigve ser på Inger, bestemmer seg – og tar ett skritt om gangen.
Inn til resten av livet.
Aldri tidligere har den erfarne hjerneslagspesialisten opplevd at en pasient med Sigves skader har overlevd.
– Komplikasjoner hos pasienter med hjerneslag er ikke uvanlig. Heller ikke at legene må ta vanskelige avgjørelser underveis. Men å få alle komplikasjonene Sigve har hatt – og likevel overleve – er eksepsjonelt. Jeg har aldri opplevd maken, sier overlege Soffien Chadli Ajmi ved Stavanger universitetssjukehus.
Den erfarne hjerneslagspesialisten er en av mange fagpersoner som har fulgt Sigve Aasland tett. Han er full av beundring hvordan han og familien har taklet situasjonen.
– Familien hadde tatt farvel med Sigve. Nå skulle bare kroppen holdes i live. Dager går, så er han ikke død likevel. Det høres spesielt ut?
–Ja, helt unikt. Vi kan spå utfall med svært høy nøyaktighet, men ingenting i medisinen er absolutt. Da vi så CT-bildene etter andre operasjon, var teamet av spesialister overbevist om at han ikke ville overleve. Samtidig er avgjørelsen basert på hva vi visste der og da. Så vet vi at tilstanden kan endres. Derfor gjorde vi grundige undersøkelser hver dag for å sjekke eventuell endring.
–Og det var akkurat det som skjedde?
– Ja. En av overlegene på intensiven ga beskjed om at Sigve faktisk viste respons – og vi fikk mistanke om at han hadde funksjon. Vi lettet på narkosen for å sjekke om Sigve klarte å puste selv. Ny MR-undersøkelse viste at hjernestammen til Sigve i stor grad var bevart, og ikke hadde utviklet skader som forventet. Når Sigves datter, Emma Noor, synger for ham, får vi enda flere positive signaler.
Avgjørelsen om å starte behandling er likevel ikke lett å ta.
– Vi vet ikke på det tidspunktet om han noensinne blir bevisst. Tar vi bare den store, flotte familien gjennom en ny runde med håp, for så ta det fra dem rett etterpå? Men ut ifra bilder og reaksjonen hans, går vi – i samråd med familien – for aktiv behandling.
Så kommer komplikasjonene. Hjerneblødningen. Hjernebetennelsen. Epilepsianfallene. Og mange flere.
– Alt er potensielt dødelig. Sigve har allerede en ganske stor skade, så får han enda mer. Hvilke av skadene tipper lasset?
Sigve dør ikke, men framgangen går tregt.
– Mellom mars og mai er hjernen hans utsatt for så mange komplikasjoner at vi ikke forventer at han helt plutselig skal kvikne til. Likevel ser vi framgang.
Kan fortsatt bli bedre
Gjennom våren og sommeren gjør Sigve enorme framskritt. Soffien Ajmi tror at tiden, rehabilitering og at hjernen har fått fred, er mye av årsaken. Noen nye operasjoner venter ikke. Men trening for å bli sterkere og mer robust, bør han absolutt fortsette med.
– Historien til Sigve er unik. Aldri tidigere har jeg opplevd liknende framgang.
For de fleste som får et «vanlig» hjerneslag, er skadeomfanget ofte tydeligere etter tre til seks måneder fra øyeblikket blodproppen oppsto.
Med Sigve har spesialistene flere ganger skrudd tiden tilbake og begynt å telle på nytt. De vet enda ikke nøyaktig hvor frisk han kan bli.
Ifølge norsk hjerneslagregister blir 10.000–11.000 personer innlagt med hjerneslag i norske sykehus hvert år. Rundt 500 av dem blir behandlet ved Stavanger universitetssjukehus. I tillegg er dobbelt så mange innlagt for utredning for hjerneslag.
English (US)