Store utfordringer krever visjonær politikk – ikke populistiske slagord.
Publisert: 14.08.2025 21:46
Det pluralistiske partidemokratiet er konkurs. Partienes kollektive ansvar har gradvis forvitret. Ideologiene som presenteres i partiprogrammene, har liten relevans. Man evner ikke å adressere de overordnede problemstillingene. Det er ikke plass til visjoner eller langsiktighet.
Alle partiene har funnet personer eller grupper som sliter fysisk, psykisk eller økonomisk og gjennom regissert retorikk lager man en fortelling og en elendighetsbeskrivelse som man hevder vi kan bevilge seg ut av.
En uønsket utgiftsspiral
Løfter om avgiftslettelser, skattelettelser og nye eller økte velferdsordninger står derfor i kø. Partiene byr hverandre opp til offentlig forbruksfest. Kompromissene blir som en konsekvens til et dyreste felles multiplum. Politikkens enkeltvedtak i sum åpner for en utvikling ingen ønsker. En utgiftsspiral som ingen partier evner å stanse.
De politiske ideologiene er til salgs. Politisk enighet oppstår kun når nye eller økte velferdsordninger er inkludert, noe som igjen styrker offentlig forvaltning. Enighet om å fjerne eller redusere skatter og avgifter betyr ikke at man da som en konsekvens må finansiere mer av egen velferd, slik intensjonen er. Også selverklærte liberalister har forlatt den linjen.
Mantraet er nå at man skal innbetale mindre og motta like mange offentlig finansierte velferdsgoder som tidligere. Mål og midler sauses sammen til kompromisser uten en politisk retning. Statens inntekter reduseres, mens statens utgifter øker.
Ingen ideologisk bevissthet
Norges rikdom er blitt vår kollektive svøpe. For mens hver enkelt av oss mottar stadig flere offentlige subsidier og velferdsgoder, har den kollektive ideologiske bevisstheten forvitret. Den er forbeholdt landsmøtetalene.
Samtidig som landets ledende politikere farter land og strand rundt og garanterer offentlig velferd på mikroplan, overlater de samfunnets store spørsmål til sosiale medier og tilfeldighetene. Spørsmålene som på sikt vil legge premissene for all fremtidig på politikk.
La meg nevne noen:
- Rekordraske og irreversible demografiske endringer
- Forvitringen av nasjonalt fellesskap og samhold
- Økt polarisering
- Foreldreansvar, oppdragelse, integrering og utenforskap
- Deltagelse i arbeidslivet
- Lave fødselstall
- Utdanning og arbeidskraft tilpasset et samfunn i rask teknologisk endring
- Ansvar og kontroll over den teknologiske utviklingen
- Forsvaret av landet
Utfordringene er de samme som man opplever i de fleste landene i Europa. Det vil derfor kreve europeisk samarbeid. Men flere av utfordringene kan løses gjennom visjonær nasjonal politikk. Skal man lykkes, må et tverrpolitisk flertall være enig både i diagnosen og medisinen.
Europa må lytte
I sin tale på sikkerhetskonferansen i München 14. februar i år påpekte USAs visepresident J.D. Vance at USA ser med bekymring på enkelte utviklingstrekk i Europa.
Uten å kvalifisere disse, er det avgjørende at USAs holdning tas på alvor. Når Vance i overført betydning stiller spørsmålet hvorfor USA skal forsvare Europa, når Europa velger å ikke forsvare seg selv, bør varsellampene blinke. Selv om mange sikkert misliker det, er Europa i dag helt avhengig amerikansk militær hjelp dersom behovet skulle oppstå.
Med dette som bakteppe bør den norske valgkampen ha fokus på de lange linjene og politikkens langsiktige konsekvenser.
Våre politikere bør frastå fra splittende populistiske valgkamputspill. For å låne et amerikansk uttrykk: Dette er tiden for å «rally round the flag», samle seg om det som forener oss.